Eventyrets store tapere

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Dagbladets reportasjer om dykkerne i Nordsjøen bekrefter det vi lenge har visst: Vårt oljeeventyr hadde mange ofre i startfasen. Mange dykkere omkom, men påfallende mange har også fått seinskader både psykisk og fysisk. Skavankene er kommet litt etter litt, og de medisinske diagnosene har ikke vært lette å stille. Dermed har det heller ikke vært lett å stille noen til ansvar verken for det økonomiske tap eller lidelsene.
  • Dessuten har de skadde dykkernes sosiale situasjon også vært slik at det ikke har vært lett å samordne eventuelle framstøt overfor forsikringsselskaper eller den norske staten. Det dreier seg om få personer, og de bor spredt over landet. De var dårlig organisert, spesielt i startfasen av oljealderen på norsk sokkel. Det var en Klondyke-tid med cowboy-holdninger, det var gode lønninger, stor spenning og en følelse av pionerinnsats. Da plagene meldte seg, var de spredt for alle vinder.
  • Dagbladets reportasjer viser at det er en gryende forståelse for dykkernes problemer. Skadenes art og omfang begynner å bli bedre kartlagt slik at myndighetene har noe mer konkret å holde seg til. Det bør derfor være mulig å finne fram til erstatningsordninger som fanger opp dem som har måttet bøte med helsa for at hele landet har kunnet nyte oljens frukter. Der forsikringsselskapene ikke har tatt sin del, bør i alle fall den norske staten gjøre opp for seg, slik den omsider gjorde også for krigsseilerne. Dessuten bør alle skadde offshoredykkere få medisinsk undersøkelse og eventuell oppfølging, slik en rapport fra Yrkesmedisinsk avdeling ved Haukeland sykehus tar til orde for.
  • Norge vil i mange år ennå ha bruk for en kompetent dykkerstand for å utvinne og finne olje og gass. I øyeblikket er yrket preget av sviktende rekruttering, og det er fare for at ekspertisen forsvinner ut av landet. Men sikkerheten gis nå en helt annen vekt også i dette yrket, og det har ikke vært noen dødsulykke siden 1987. Men skal Norge ha håp om å være selvforsynt med utøvere i faget, vil et første skritt være å gjøre opp for de helseskader som ble påført mange av dets utøvere for et kvart århundre siden.