Eventyrlig

Pene bilder, pene mennesker og en pen omskriving av det romantiske eventyret om Askepott. Med andre ord: Alt er klart for en hyggelig virkelighetsflukt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg lot meg rive med av denne nye versjonen av Askepott. Selv om langt fra alt er like bra her.

Men pytt. Romantikere som ønsker å glemme kulde og vinter og gjemme seg i et to timer langt eventyr kan trygt løse billett. For eventyrlig er denne filmen virkelig.

Flott versjon

Manusforfatterne Susannah Grant, Rick Parks og Andy Tennant, sistnevnte også regiansvarlig, har laget sin vri på det slitesterke eventyret, og dette er kanskje den beste versjonen undertegnede har sett. Ikke et ondt ord om Disneys snart 50 år gamle klassiker, men fjernere fra den syngende og sukkersøte tegnete heltinnen skal det godt gjøres å komme. Danielle (Drew Barrymore) bor på et gods i Frankrike sammen med sin stemor (glimrende Anjelica Huston) og sine to stesøstre. Filmen følger eventyret, med noen viktige unntak: Tida er satt til en gang på slutten av 1500-tallet, her er ingen tryllerier, ingen gresskar. Og i stedet for en gudmor med tryllestav er det selveste Leonardo da Vinci som trer støttende til når det virkelig trengs.

Aldri kvalmende

Og gud bedre: Den unge heltinnen leser bøker om filosofi og vitenskap; favoritten hennes er «Utopia» av Thomas More. Ikke spesielt overraskende velger den kjekke, reformvennlige og vitehungrige prinsen henne framfor hennes jålete og slemme stesøster. At hun ser ut som Drew Barrymore gjør sikkert heller ingen ting.

Forvent ikke genial filmkunst (fotograferingen er forresten riktig smukk), men som eventyrfilm for den oppvoksende slekt er denne langt å foretrekke framfor mye annet romantisk møl. Og best av alt: Den blir aldri kvalmende politisk korrekt.