Evig etterslep

Norske kommuner er ikke skapt for konkurranse. I en verden full av markedskrefter halser de alltid etter de private, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I dag starter lønnsoppgjøret i kommunesektoren. Alle grupper vil ha høyere lønn. Alle vil ha mer enn i fjor. Alle vil ha mer enn det LO-leder Roar Flåthen klarte å få til i privat sektor. Kommunene har på sin side mer å gi enn på flere år. Ikke fordi de har flust med penger. De milde gaver fra den rødgrønne regjeringen er pløyet inn i ny virksomhet, flere ansatte, høyere rentekostnader og råtne spareprodukter.

Alt er slik sett ved det gamle i kommunesektoren, dvs. man klager sin nød og setter sin lit til ytterligere tilførsler, og kompensasjoner og gullblinkende kommuneøkonomiproposisjoner.

Men siden kommunene var flinkest i klassen i fjor og ga minst lønnstillegg av alle arbeidsgivere, og siden regjeringen tidlig innså at det ville bli press i økonomien og derfor anslo høyere lønnsvekst overalt i år, har man litt mer å dele ut enn ellers. Og når det såkalte overhenget fra fjorårets lønnsforhandlinger er lite, er det tross alt noen prosenter som kan tøyes slik at i hvert fall noen får tillegg som monner i år.

Men så er problemet, hvem skal kommunene «godblunke tel»? I år er det lærernes tur. Etter flere magre oppgjør, etter PISA og PIRLS, etter statsministerens nyttårstale og NHO-konferansen i januar, har kommunene nærmest lovet lærerne lønnsfest denne våren. Og det koster penger fordi lærerne er mange (over 100 000) og dessuten er å betrakte som høytlønte i kommunesektoren. Det er ubegripelig for lærerne selv. I alle år med staten som forhandlingsmotpart lå lærere lavt sammenliknet med andre utdanningsgrupper som jurister, statsvitere og økonomer.

Men etter at forhandlingsansvaret ble overført til kommunene, har lærerne kommet dårligst ut hvert år. Kommunene har ellers hundretusener av svært nøkternt lønte personer som de har måttet sørge for. Men nå har kommunene lovet lærerne et lønnsløft. De vil vise at de er gode arbeidsgivere. De vil høyne statusen til lærerne, og de vil gjøre sitt bidrag til at det blir et attraktivt yrke.

Men finner Fagforbundets leder Jan Davidsen seg i det? Han organiserer de største gruppene i kommunene, som attpåtil tjener dårligst: Renholdere, pleiere, omsorgsarbeidere. Han har ikke sagt at han ikke unner lærerne mer. Han er en samfunnsengasjert mann som forstår skolens problemer, og den smule urett som ikke rammer ham selv, eller hans egne medlemmer. Men de skal forsyne seg av samme kake. Davidsen mener at lønnsgapet mellom ansatte i privat og kommunal sektor er uakseptabelt og mener arbeidstakere i kommunene har et rimelig krav på å komme opp på samme nivå. Davidsen krever at ingen arbeidstakere med full ansiennitet skal tjene mindre enn 300 000 kroner i året etter oppgjøret. Og det er 50 000 personer som tjener under det. Dessuten vil han at AFP skal videreføres på samme nivå som i dag. Den offentlige tjenestepensjonsordningen skal ikke svekkes. Han vil ha en lavlønnsgaranti på 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn (som er 335 000 kroner), likelønnstiltak og uttelling for folk med kompetanse.

Er det da plass til lærerne, og sykepleiere og akademikerne og lederne og alt annet som fins i kommunene? Ja, da. Alle får sitt. Men det blir trolig smurt tynt utover. Man kan ikke by høyt med skattebetalernes penger. Og forhandlerne kan ikke sjonglere med seint utbetalingstidspunkt for å strekke pengene lenger, for det gir så store økninger i kommunenes pensjonsforpliktelser.

Men tynn smøring er oppskriften på å tape konkurransen om arbeidskraft. Private bedrifter er i gode tider alltid bedre i stand til å betale.

Dette skaper frustrasjon blant kommunalt ansatte, som etter hvert manner seg opp til skyhøye krav. Og når kravene først er fremmet, tør ikke lederne for organisasjonene komme hjem med pinglete resultater.

Dette skjer år etter år, oppgjør etter oppgjør. Alt er sagt og skrevet før. Kommunenes problem bare øker og øker etter hvert som Norge, og dermed norske kommuner, veves stadig tettere inn i internasjonal markedsøkonomi. Det er blitt stadig trangere plass for den norske modellen i Norge. Den er så trang at kommunenes forhandlere føler den som en tvangstrøye og lager grafer og foiler som viser at lønnsstrukturen i Kommune-Norge er for sammenpresset, altså at lønnsforskjeller mellom topp og bunn er lav. Det har fordeler og ulemper, men er først og fremst et problem: Kommunene blir mindre attraktive for arbeidstakerne kommunene helst vil ha tak i, og for attraktive for arbeidskraft de helst vil bytte ut med roboter.

Oppgjørets runde to er i gang.