Evig liv

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På barneskolen gikk jeg i parallellklasse med Christine Høngerei. Hun vil helst ikke ha navnet sitt i en spalte som dette. Det må jeg respektere. Christine var en flink og tillitsfull elev. Men på gymnaset var det noen som forvansket navnet hennes fra Høngerei til Hønegrei. Det var selvfølgelig bare tøv, og overhodet ikke noe i det. Ikke på noen måte. Men da hennes mor giftet seg om igjen med en kar som het Christophersen, tok Christine stefarens navn og ble Christine Christophersen. Jeg tar dette litt grundig fordi det alltid er greit å vite litt om bakgrunnen til folk. Christine ble utdannet farmasøyt, og fikk en godt betalt jobb i et stort medisinfirma. I dag har hun god kontakt med mange framstående leger. På jobben har hun signaturen CC, og det blir hun også kalt av sine kolleger. Det forandret seg riktignok da hun flyttet til Ullern. Da kalte kollegene henne CC Vest, etter kjøpesenteret på de kanter. Det likte hun ikke, men jeg mener jo at slikt må man bare finne seg i, overse det og legge det bak seg. Nå vel, nok om det, men det sier jo litt om Christine da.

De siste dagene har hun vært svært opptatt av genet p53, og diskutert det mye med sine legevenner. Ja, jeg vet ikke om det er venner, men hun har i hvert fall diskutert det.

– Litt skummelt med disse genene som får ødelagte gener til å destruere seg selv, sier hun.

– Det må da være fint at de tar rotta på dårlige celler.

– Fint? Tenk om vi får celler som lever evig. Da blir det jo aldri slutt

– Slutt på hva?

– Slutt på livet! Da må vi jo leve med alle nederlagene i all evighet.

– Det har du kanskje rett i.

– Ja, du får jo ikke nye venner når du er 100 år, men må leve med dem du har fått.

– Jo, når man tenker på at man må være sammen med de samme folka er det jo litt skummelt. Kona mi sier at jeg aldri kommer til å drive det til noe om jeg blir 100 år. Og hun er yngre enn meg.