Evig Lolita-debatt

Den russisk-amerikanske forfatteren Vladimir Nabokov vakte stor oppsikt da han ga ut romanen «Lolita» i 1955. Først vakte boka avsky, seinere ble den kritikerrost og en salgssuksess.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I New Zealand ble boka i 1960 stemplet som pornografi av høyesterett og erklært ulovlig. Den ble også forbudt i Frankrike, og den skapte en livlig pornografi-debatt i Underhuset i England.

Storm ble det også da teaterversjonen kom på Broadway i 1981. Og da Operaen i Stockholm satte opp verdenspremieren på Rodion Sjtjedrins «Lolita»-opera i 1994.

Når den nye versjonen av filmen nå kommer, skaper den på nytt røre.

Professoren og forfatteren Nabokov skapte et nytt begrep med sin «Lolita». Siden den første filmatiseringen i 1962 har en rekke mer eller mindre «Lolita»-inspirerte filmer fulgt i kjølvannet, som «Taxi Driver», «Forbudt kjærlighet» «Elskeren» og ikke minst «Elisa», sistnevnte for øvrig med Vanessa Paradise som mindreårig.

På grunn av de dristige seksuelle skildringene ble ikke boka utgitt i USA før i 1958. Året etter kom boka på norsk. Dagbladets anmelder, Phillip Houm, var blant dem som roste boka - og avviste at den var pornografisk. Han skrev høsten 1959:

««Lolita» er en trist og skitten historie, kan man si. Jeg tror ikke at noen «normal» leser fra vår kulturkrets kan ta del i fortellingen om disse to uten å bli opprørt og stundom gjennomstrømmet av vemmelse. Men så skjer dette at det dystre emnet blir løftet høyt i været, en benådet kunstners tryllestav rører ved det, og romanen fylles av ånd, av vidd og poesi, av smerte og lidenskap og barokk humor. Og litt etter litt går det hverken verre eller bedre enn at vemmelsen i leserens sinn mer og mer blir avløst av medlidenhet.»