Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Evig unge?

Det får være grenser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen antyder i Dagsavisen at aldersgrensen på 70 år kan bli opphevet. Mens pensjonsalderen for de fleste er 67 år, har arbeidsmiljøloven gitt arbeidstakere rett til å stå i sin stilling til fylte 70 år. Men da er det ifølge dagens lovgivning over og ut. Pedersen lufter nå muligheten for at arbeidstakere skal ha rett til å stå enda lenger i arbeid. Hun mener det er et paradoks at myndighetene på den ene sida argumenterer for at ansatte bør stå lenger i jobb, samtidig som arbeidsgivere fritt kan si opp arbeidstakere over 70 år som både trives og fungerer utmerket i sitt arbeid.

Her bør regjeringen tenke seg grundig om. Det tror jeg den gjør etter at LOs mann i staten, Morten Øye, har uttrykt seg like bekymringsfullt om opphevelsen av nåværende aldersgrense som om han var NHO-mann. Han er ikke imot å legge til rette for at eldre arbeidstakere kan fortsette å arbeide, slik at både virksomheter og samfunn kan dra nytte av deres arbeidskraft og kompetanse. Den demografiske utvikling er slik at behovet for arbeidskraft vil være nokså permanent, uansett konjunkturer. Mens det på sekstitallet sto nesten fire yrkesaktive bak hver pensjonist, vil det i 2050 bare være halvannen, ifølge framskrivningene. Derfor er det avgjørende å få folk til å jobbe lenger enn det som har vært mønsteret de siste åra. Den reelle avgangsalderen er atskillig lavere enn 67 år. I den grad pensjonsreformen og et mer tilrettelagt arbeidsliv bidrar til at vesentlig færre førtidspensjonerer seg, er mye oppnådd.

Men å gjøre det til en rettighet å arbeide så lenge en vil, innenfor lov- og avtaleverk hvor ansiennitet gir fortrinn, bør mildt sagt vurderes grundig. Der arbeidstaker og arbeidsgiver har sammenfallende oppfatninger og interesser, er det ingen problemer. Men en kan lett se for seg uverdige og ressurskrevende tvister mellom partene når interessene spriker. Ser vi ikke for oss noen av dagens profilerte personer i 50-60-årsalderen som ville stå på sin rett, og bruke sin status og posisjon til å lage et helvete for arbeidsgivere og bedrifter og dens øvrige ansatte fordi de kanskje mener at tida er moden for nytt, friskt blod når disse fyller 70? Man skal ikke se mye på tv før tanken slår en, ansiktene stiger fram, med og uten skjegg. De sta og retthaverske av natur, vil ikke bli lettere å ha med å gjøre når de har pleiet sitt ego og stivnet ytterligere fram mot sine 70.

Rettssaker vil dure og gå. Medieoppmerksomheten omkring de mest kjente stabeisene vil være upåklagelig. Er dette takken, etter at jeg har båret denne virksomheten fram til det den er i dag, vil vi få høre. Noen vil glise ekstra med gulltennene etter hvert som bedriftene må grave stadig dypere i lommene for å kjøpe dem ut. Aldersrasisme? Ikke slik ment. Jeg tror bare at opphevelse av aldersgrensen vil gjøre mer skade enn gagn. Totalt rettsløse vil likevel ikke de grå pantere være. Det ligger allerede en rettighet i systemet når arbeidstakere kan jobbe tre år utover det som ansees som normal pensjonsalder. Og i de tilfeller hvor begge parter ønsker forlenget kontrakt er det intet hinder for det i dagens lov.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media