EvolUsjon på norsk

I løpet av de ti siste åra har det skjedd en stille revolusjon i offentlig forvaltning. EUs konkurranseregler har vært en viktig drivkraft.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I DAG MARKERER

arbeidsgiverorganisasjonen NAVO sin tiårsdag i Det Norske Teatret. Denne relativt ukjente parten i arbeidslivet som forhandler med de ansattes organisasjoner i alle utstykkede, oppstykkede og løsrevne deler av staten, er blitt Norges tredje største arbeidsgiverorganisasjon etter NHO og Kommunenes Sentralforbund. Statens personaldirektør forhandler «bare» med 100000 statsansatte. NAVO-direktør Lars Haukaas forhandler med 180000 i diverse virksomheter som motparter. Han er altså større enn staten. Det er symptomatisk for hva som har skjedd i Norge og med offentlig forvaltning de siste ti åra. Verden er ikke som før, og i ettermiddag skal et utvalg gjester bli presentert for scenarier for de neste ti. Til jubileumsmarkeringen kommer kommunalminister Erna Solberg, LO-leder Gerd-Liv Valla, Ap-leder Jens Stoltenberg, og ECONs styreleder Jonas Gahr Støre. Jens' gamle stabssjef fra Statsministerens kontor, den gang de regjerte der, er ekspert på scenarier og vil sannsynligvis anskueliggjøre at farten i samfunnsendringene bare vil øke i åra som kommer.

NÅR VI KIKKER

oss tilbake, er det jo ikke bare med vemod og lengsel. Dagbladet hadde en reportasje torsdag i forrige uke som viste hva som har skjedd i løpet av bare ti år på felter som betyr mye i våre dagligliv. Livet er blitt enklere på en lang rekke områder og vår valgfrihet har økt formidabelt. Også vår mulighet til å velge feil. Staten bestemmer ikke like mye over våre liv, men tar heller ikke så mye ansvar for det. Produktiviteten har økt i alle bransjer og virksomheter. Det betyr at flere jobber smartere og hurtigere. Og veldig mange mennesker har byttet jobb.

HVA ER DET SOM

driver fram denne utviklingen i stadig høyere tempo? Det er selvsagt endringer i teknologien. Men disse ramler ikke ned fra himmelen. Noen investerer store summer i forskning for å finne fram til teknologiske nyvinninger som vil være etterspurt og dermed kaste av seg, endringer som får kostnadene ved produksjonen ned og øker inntektene for dem som produserer varer og tjenester. Det er markedskreftene som pusher på, fordi det er markedets natur. Og resultatet blir i de fleste tilfeller et framskritt som vi er glade for. Statlige og kommunale forvaltningsenheter vil ikke ha den samme iveren etter å omstille seg. De leverer de varene og tjenestene som politikerne har befalt. Og brukerne må ta det de får. Det eneste borgerne kan gjøre, hvis de er misfornøyde, er å skifte ut politikerne hvert fjerde år gjennom valg. Som regel har de offentlige tjenestene vært gratis eller billige. Men veldig mye av den offentlige vare- og tjenesteproduksjon har i løpet av disse ti åra blitt skilt ut fra staten og omorganisert fra forvaltningsbedrifter til aksjeselskaper. Prosessene har gått skrittvis slik at overgangen ikke blir for brå for de ansatte, og dermed for selve virksomhetene. De skal jo overleve overgangen. Men når de vel er blitt aksjeselskaper, må de konkurrere på et fritt og større marked.

OG DER UTE

på det store og frie markedet gjelder EUs konkurranseregler. NAVO har eksistert omtrent like lenge som EØS-avtalen, og det er ikke tilfeldig. For EØS-avtalen inneholder krav om at visse organisasjonsmessige endringer må skje innen visse frister. Staten må skille mellom sine ulike roller, som forvalter, kontrollør og tjenesteprodusent. Det er først nå, etter ca. ti år, vi ser hva som har skjedd. Da vil vi også få et svar på hvor Einar Gerhardsen og matpakka ble av.

KUNNE VI LATT VÆRE

å følge og å tilpasse oss denne utviklingen? Og ville vi det? Det er som kjent ikke lett å få tannkremen tilbake på tuben. Vi er blitt del av en virkelighet flertallet i folket strittet imot og var bekymret for. Men vi lengter ikke tilbake. Helt siden middelalderen har handel og varebytte, og dermed konkurranse, vært motoren i utviklingen av samfunnet. Det hadde Gro og Yngve og Thorbjørn klart for seg, da de ivret så sterkt for EØS-avtalen. Over tid ville vi få se, har de tenkt, at det økonomiske medlemskapet ikke var så farlig og at fortida ikke bare var grønn. Men om det er nok til å ha noen betydning for det norske folks holdninger til fullt EU-medlemskap, det tør jeg ikke ha noen bestemt formening om. Og i dette spørsmålet er det jo folk som skal bestemme, er det ikke?