Evolusjonens røst

Trenger vi konservatismen de nye Høyre-ideologene presenterer?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

IDEOLOGIENE ER

ikke døde i det hele tatt. Heller ikke på høyresida i Norge, hvor man fra forskjellig hold varsler et ideologisk oppsving. Det ærverdige tidsskriftet Minerva har gjenoppstått, og fikk Klassekampen til å advare på lederplass tidligere i vår. Ei debattbok utgitt av Unge Høyre fikk SV og AUF til å rykke ut i Dagbladets debattspalter. Det dreier seg, tilsynelatende, om ideologidebatt igjen. Ja, ifølge initiativtakerne fra Unge Høyre er boka deres et motstykke til den alminnelige norske politiske debatten, som er «blodfattig, tannløs og lite prinsipiell». I stedet tilbyr de intet mindre enn «et forsvar for konservatismen som politisk ideologi og tankesett».

DETTE ER INTERESSANT,

spesielt fordi konservatismen som idé og den politikken som til enhver tid føres av et lands konservative parti, sjelden har vært spesielt godt avklart. Det kommer gjerne til uttrykk ved at man etterlyser en eller annen egenskap ved det «konservative» partiet som man mener mangler. Man kan, for eksempel, si at «Næringslivs-Høyre» har overtatt for det «verdikonservative» Høyre.

I Danmark kom boka «Forandre for å bevare?» ut i fjor, en artikkelsamling som nettopp tar for seg misforholdet mellom konservatismen som tenkemåte og den politikken som blir ført av de konservative partiene i Danmark - som blir mer og mer liberalistiske. Forfatterne etterspør et alternativ til det liberalistiske menneskesynet, som ikke har noe begrep om fellesskapet.

OGSÅ UNGE HØYRE-

ideologene reserverte seg mot «nyliberalismen» i et innlegg de skrev her i avisa i vår. «Vi har ikke skrevet et nyliberalt festskrift,» skriver de to, «men en samfunnskritisk analyse av den store luftspeilingen i norsk politikk: Ideen om den vellykkede velferdsstaten. Problembeskrivelsene og løsningene er trygt plantet i konservative verdier og tankegods.»

Slike «konservative verdier» har kommet til å bety svært mye forskjellig etter som historien har utfoldet seg i sin visdom. Det finnes ikke mange konservative teoretikere av format - det forklares ofte med å vise til at konservatismen i sitt vesen er anti-teoretisk. Det er nettopp den pragmatiske tilpasningen til det eksisterende som kjennetegner konservatismen, ikke splitter nye forslag til hvordan samfunnet kan skrus sammen. Evolusjon, ikke revolusjon.

Likevel finnes stadig nye, både sympatiske og spinnville (jfr Washingtons ny-konservative) bidrag til historiefilosofi og politisk tenkning som kan karakteriseres som konservative. Derfor er det interessant å se at Unge Høyres skrift er et nokså idéfattig forsvar for konservatismen som tenkemåte.

«Å VÆRE KONSERVATIV

betyr å ville styrke noen grunnleggende verdier og ideer som er viktige for menneskene,» skriver redaktørene. Hva skal dét bety? Det argumenteres for mindre stat og større individuell valgmulighet, uten at det kommer fram på hvilken måte dette skiller seg fra budskapet vi har fått høre fra Unge Høyre tidligere. Ideologene går blant annet til Anders Fogh Rasmussens ultra-liberalistiske bok «Fra sosialstat til minimalstat» for inspirasjon, ei bok han klokelig selv er forsiktig med å sitere i våre dager, «fordi den undervurderer folks behov for trygghet i livene sine», som han sa under et intervju med Dagbladet i fjor høst.

Når forfatterne i tillegg leverer argumenter som «Hvor mange forskjellige fasonger tror du bukser ville kommet i hvis det offentlige produserte dem?», er det et stykke igjen til prinsipiell nytenkning.

Det kan se ut som «konservatisme» som merkelapp har blitt hentet inn igjen uten noen annen funksjon enn å stå som motsats til «nyliberalisme». I et intervju der Klassekampen gravalvorlig avslører at Røe Isaksen er med i en «ekstrem liberalistgruppe», klargjør Isaksen: «Eg vil gjerne påstå at vi i Høgre ikkje er nyliberalistar, men det blir kanskje ei tung oppgåve å overtyda folk. Ordet er jo berre ein merkelapp.»

Dermed er vi like langt.

«Det er konservatismens triste skjebne i vort land at den ikke har hatt mænd, som har maktet å utforme konservatismens bærende ideer og livssyn. Derfor vet man i Norge saa lite om hva konservatisme i virkeligheten er,» skrev forfatteren Ronald Fangen i 1927. Åtti år seinere er evolusjonens røst fortsatt litt uklar.