Evolusjonspsykologene vinner

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«KULTURKAMP»: Dagbladet skriver at det brygger opp til kulturkamp om «progressivt» tankegods på en rekke arenaer. Evolusjonspsykologene leder an i kampen for en nyfortolkning av menneskelig adferd og psykologi i lys av evolusjonsteorien. Formidable kommunikatorer som Harald Eia er med på laget.

Men det samfunnsvitenskapelige etablissementet kvesser knivene. Evolusjonspsykolog Leif Edward Ottesen Kennairs undersøkelse av kjønnsforskjeller i preferanser for antall seksualpartnere er blitt møtt med en rekke angrep fra kjønnsforskere. Malen har vært den samme siden E. O. Wilson utga Sociobiology i 1975. På den ene siden mistenkeliggjør man motpartens motiver, på den annen side forsøker man å sette spørsmålstegn ved naturvitenskapens legitimitet.

Wencke Mühleisen og Jørgen Lorentzen skriver for eksempel i Aftenposten 7. juli at «det ønskes å trekke slutninger som holder individer i bestemte posisjoner, nærmest til evig tid». Evolusjonspsykologene skal altså være på kontinuerlig leting etter forskningsresultater som kan vise at kvinner passer best foran kjøkkenbenken.

Hva er grunnlaget for påstander som dette? Hvor finnes de politiske manifestene fra de påståtte manns- og rasesjåvinistene blant evolusjonspsykologene? Ledende evolusjonspsykologer, mange av dem kvinner, understreker igjen og igjen at man nettopp ikke kan trekke politiske konklusjoner fra forskningen deres. Kjønnsforskerne må enten dokumentere disse påstandene eller slutte å spre konspirasjonsteorier.

Hadde kjønnsforskerne vært bedre kjent med den naturvitenskapelige metoden, ville de ha forstått at eventuelle politiske agendaer uansett er et begrenset problem. Vi kjenner ikke de politiske ståstedene til alle de tusener av forskere som hver dag publiserer vitenskapelige resultater. En del av dem er sikkert høyreekstreme raseideologer, andre er kommunister. Noen få jukser med data og resultater. Men fordi den vitenskapelige metode i sin natur er etterprøvbar, avsløres etter hvert ideologisk basert forskning. Vitenskapskritikk er imidlertid kjønnsforskernes trumfkort. Man påstår at naturvitenskapen, i motsetning til kjønnsforskningen, gjør krav på en «evig sannhet», og at positivismekritikken skal ha tilbakevist gyldigheten av dette. Men naturvitenskapens viktigste prinsipp er ikke sannhet, det er skepsis. Alle teorier er tentative. Alle vurderes kontinuerlig mot nye data. Vitenskapskritikken har rett i at denne prosessen ikke alltid fungerer i praksis, men det gjør knapt noe menneskeskapt system.

Det er dypt ironisk at kjønnsforskerne kritiserer evolusjonspsykologien på et vitenskapsfilosofisk grunnlag. I den grad kjønnsforskningen preges av noe konsistent teoretisk rammeverk, er læren om «patriarkatet» sentral. Dette er et påstått verdensomspennende nettverk av høyt foredlet mannssjåvinisme som gjennomsyrer oss alle, kvinner som menn. Det har sin historiske parallell i marxistenes lære om småborgerskapet («bourgeois morality» etc) og, mer odiøst, i antisemittiske teorier om en global jødekonspirasjon. Det disse teoriene har til felles er at de ikke oppfyller Karl Poppers elementære krav om falsifiserbarhet. Patriarkatet er en usynlig kraft som opprettholder fastlåste kjønnsrollemønstre i generasjonen etter generasjon. Hvis en kvinne ikke føler seg diskriminert, viser det bare at patriarkatet har lykkes med å hjernevaske henne. Intet bevis kan gjendrive disse teoriene.

Kampen mellom sosialkonstruktivister og evolusjonister er ikke bare en akademisk spyttekonkurranse. Det er en kamp om legitimiteten i å studere menneskeadferd med bruk av teoretisk velfunderte, etterprøvbare metoder. Det er også en kamp om forskningsmidler, og der leder foreløpig kjønnsforskerne stort. Dessverre er ofrene generasjoner av studenter som bruker år av sitt liv i akademisk brakkvann.

Men evolusjonspsykologene kommer til å vinne. De kommer til å vinne fordi evolusjonspsykologien produserer interessante, ikke-intuitive resultater. Der kjønnsforskningen stort sett består av verbal masturbasjon over banale hverdagsobservasjoner, frembringer evolusjonspsykologene ny, overraskende innsikt. Visste du at kvinner er spesielt tiltrukket av maskuline menn akkurat rundt eggløsning? Eller at sæd har en antidepressiv effekt på kvinner? Eller at kvinner kan lukte seg frem til menn som har gener som passer med deres egne? Dette er en type kunnskap man vanskelig får ved å «dekonstruere» Lady Chatterleys elsker igjen og igjen.