Exit Bondevik

Vi har levd med ham og er blitt styrt av ham, men vi kjenner ham egentlig ikke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Statsminister Kjell Magne Bondevik leder et forretningsministerium, og hans epoke går mot slutten, 32 år etter at han sikret seg fast plass på Stortinget. I sju av dem var han statsminister. Han er kjent politisk merkevare, men samtidig gåtefull. Selv ikke etter at han måtte sykmelde seg på grunn av en depressiv reaksjon, har han utlevert mye av sine innerste tanker. Nå skal han skrive bok basert på sine mange dagbøker. Det lille glimt offentligheten hittil har fått av dem i Erling Rimehaugs miniportrett i «Midtbanespilleren», er av nøkterne og lite utleverende, nærmest upersonlige vendinger. Vi vet at han har opplevd tap og sorger, men lite om hvordan det har virket på ham.Vi har levd med ham og er blitt styrt av ham, men vi kjenner ham egentlig ikke. I vår personfikserte tid der hysteriske idoler på alle samfunnsarenaer villig stiller alt til skue, er det en slags bragd. Noen vil kalle det en svakhet, men jeg tror det har vært en styrke for ham. Statsministeren har bevart en privat sfære, der han har insistert på å få være i fred med kona Bjørg og ungene. Glimt er alt offentligheten har fått av denne delen av hans liv. Litt mer har han vist fram av fotballidioten, som har strukket strikken til bristepunktet for å være til stede på Moldes hjemmekamper, og av den litt langsomme ballfordeleren i innefotballen på Kristelig Gymnasium i Oslo. Men bare litt. Jeg tror at denne bevisste skjermingen av det private mennesket har bidratt til å gjøre ham så slitesterk at han fortsatt ikke er utslitt etter et politisk liv som spenner over tre tiår.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han gikk til topps i norsk politikk med den tynnest tenkelige maktbase. Han vokste inn i et miniparti som ble etablert i protest mot at grunnleggeren ikke ble nominert for Venstre. Bare i par med Valgerd Svarstad Haugland lyktes det ham å trekke velgere nok til at partiet ble mellomstort. Men det førte til gjengjeld inn i overmot, og fikk ham til offentlig å formulere et mål for KrF om å bli størst på borgerlig side, med visjonen om et kristelig demokratisk parti etter europeisk lest. Kjell Magne Bondeviks politiske ettermæle er at han i spissen for to mindretallsregjeringer styrte lenge, og styrte ganske godt. Han er sikret en viktig plass i landets politiske historie, men ikke som visjonær politiker. Han forsøkte med Verdikommisjonen, som en stund traff tidsånden, men endte som et stort, ubetydelig gjesp. Kontantstøtten er den sosiale reformen som vil bli knyttet til hans navn, selv om den vel er tjuvegods fra Høyres programmer. Han knabbet også visjonen om sentrumsalternativet da sjansen bød seg. Tok hele gevinsten, og mer til, som Johan J. Jakobsen skrev.Hans ideer som ungdomspolitiker framstår i dag som sosialdemokratiske, og han var det radikale alternativet til den høyreorienterte Kåre Kristiansen. Maktkampen dem imellom var både personlig og bitter. Det er en historisk ironi at Kjell Magne Bondevik gjennom sin medvirkning til dannelsen av Jan P. Syses Høyre-regjering i 1989, der han ble utenriksminister, og i 2001 med Høyre som dominerende partner og seg selv som statsminister, virkeliggjorde mer av Kåre Kristiansens politiske visjoner enn av sine egne. Sentrumsregjeringen fra 1997 til 2000 var helt klart hans beste år.

Kjell Magne Bondevik misliker å bli beskrevet som ambisiøs. Det er ikke slik han oppfatter seg selv. Men omverden gjør det. For eksempel da han i et sommerportrett som sentrumsalternativets kandidat i 2001 lanserte sitt eget statsministerkandidatur også i regjering med Høyre. Han var så tilpasningsdyktig og maktorientert at han til tross for sterke, personlige bånd, ofret partiets politiske stortalent Kristin Aase da høyrefløyen i partiet angrep henne. Dagfinn Høybråten krevde at Aase skulle ekskluderes. Hennes motstand mot selvbestemt abort var ikke fundamentalistisk nok. Bondevik forsvarte heller ikke Valgerd Svarstad Haugland særlig effektivt etter det dårlige kommunevalget i 2003. Hva det nå blir til? Jeg tror først han vil arbeide videre med det religiøse initiativet som han har kalt «en supplerende dimensjon» i utenrikspolitikken. Deretter får vi en ny biskop Bondevik. Da vil Bjørg omsider bli gift med en prest, slik hun trodde hun ble da bryllupet sto i Molde i 1970.