Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Exit Finnmark

Finnmark går på dunken. Skal vi ønske alle finnmarkingene velkommen til Oslo?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TROMSØ (Dagbladet):

JENTAN PÅ FILETEN

er en del av den nordnorske folkloren. Men nå mister de jobben alle sammen, fordi fiskepinnene fra Finnmark var sjanseløse da fiskeråstoff ble global handelsvare. Jo mer finnmarkingene skjærer i fisken, desto mindre lønnsom blir den. Det koster tre kroner å pakke et kilo torsk i Kina. I Finnmark koster det 20 kroner. Og ute i Barentshavet fryser trålerne torsken om bord og seiler direkte til markedene med den.

DET VI SER,

er slutten på en epoke som Ap's planøkonomer la grunnlaget for da et nedbrent Finnmark ble gjenreist i etterkrigsåra. Ideen var å bearbeide fisken i filethaller for å skape bosetting og arbeidsplasser. Den ensidige satsingen på skiftarbeid betydde at man måtte langt til havs for å hente fisken med trålere for å skaffe nok råstoff. Dermed klarte man ikke å utnytte regionens viktigste fortrinn: Nærheten til fiskeressursene og den blodferske fisken som kommer svømmende inn til kysten av seg selv. Lofotværingene lot seg ikke rive med av samlebåndsfilosofien. Derfor selger de fortsatt verdens mest lønnsomme torskeprodukt, gytetorsk som henges på hjell og gir italienerne vann i munnen.

FINNMARK ER

alle krisers mor, mange av dem avverget fordi «Han Stat» har sprøytet inn mer penger. Men i dag kutter Staten hånda av ulønnsomme fabrikker de selv har gitt fødselshjelp til. SND har det siste tiåret båret enda mer havre til en død hest: De ga raus statsstøtte til store «lokomotiver» med eierskap i både fiskebruk og trålere, men i Vardø står verdens mest moderne fiskefabrikk som et spøkelsesaktig symbol på feilslått industripolitikk. Det kostet 85 millioner å bygge den, SND bidro med 70 av dem. Da den gikk på dunken hadde eierne i Ålesund tapt 70 millioner på 10 måneders drift. Sist uke kastet filetkongen Hagbart Nilsen kortene i Båtsfjord, landets største fiskevær. Røkke holder ennå stand i Hammerfest. Han ble mottatt som en Messias av filetjentene da Norway Seafoods i fjor høst overtok Findus. Hvor lenge orker han drive veldedighet? Om kvinnearbeidsplassene går fyken, har han jo fortsatt hånd om gullkantede konsesjoner for torskefiske.

FINNMARK

kan by på verdens reineste mat. De har den ferske fisken som gir best pris og har høy kvalitet. Men omlegginga fra filet og fiskepinner til salg av fersk fisk og nisjeprodukter burde ha funnet sted for lenge siden. Derfor har finnmarkingen så dårlig tid, endringene i fiskerinæringa er i ferd med å avfolke finnmarkskysten langt mer effektivt enn tap av likningskontorer. For det er ikke noen fornuftig grunn til at det skal bo folk i kystsamfunnet Berlevåg om de ikke kan leve av det havet som omgir dem.

KARL-EIRIK

Schjøtt-Pedersen står klar med mer av en medisin som gjør pasienten enda sjukere: Nye statlige millioner for å redde dødsdømte fabrikker som har hatt røde regnskapstall i årevis. Det må være vanens makt som gjør at han ikke heller benytter anledningen til å snakke om behovet for en ny fiskeripolitikk. Slik vil finnmarkingene kunne slippe rollen som nasjonale sutrepaver. Så kan resten av landet også bli spart for klageropene. Men da må fiskerinasjonen Norge akseptere at fiskeripolitikk også er distriktspolitikk, og bestemme seg for at det skal være bosetting i kystkommuner som nå mister mellom 5 og 10 prosent av innbyggerne i året. Folkeflukten mot Oslo er i full gang. En redningsoperasjon kunne bestå i å tildele regionale fiskekvoter og gi finnmarkingene større råderett over en nasjonal fellesressurs. Det er jo de som er mest avhengige av den, men nå tappes Finnmark for både fiskerettigheter og fartøyer. Samtidig legger regjeringen opp til å fjerne enda flere av de små fiskebåtene som i framtida kunne levert den ferske fisken som vil bli så verdifull.

DERSOM STORTINGET

ikke har abdisert i fiskeripolitikken, kan de benytte elendigheten i Finnmark til å ta stilling til kjernespørsmålene: Er det til samfunnets beste at et fåtall aktører utnytter rike ressurser? Eller bør folk langs hele kysten få utnytte det lokale ressursgrunnlaget? Det er disse to retningene som nå er på full kollisjonskurs i norsk fiskeripolitikk.