Exit George W.

George W. Bush har blitt høflig behandlet på avskjedsrunden sin i «Det gamle Europa ». Men han vil ikke bli sterkt savnet, skriver Halvor Elvik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Paven ga president Bush tre tunge bøker om Peterskirken og antydet at han snart får tid til å lese dem. Bush satte selv tonen for sin siste Europa-reise da han til The Observer i London beklaget at verden kom til å huske ham som krigshisser på grunn av hans uvane med å velge uheldige vendinger. Som da han sa «bare kom igjen» til terroristene, eller at krigen mot terror var «et korstog», eller at Osama bin Laden var ettersøkt «Død eller Levende», eller «ondskapens akse» og så videre langs en foruroligende lang liste.

Kanskje er forklaringen at Bush lider av Tourettes syndrom og bare må si ting som han vet får tilhørerne til å hoppe i stolene.

På hjemmebane skårer han et historisk lavmål i meningsmålingene. Siden en lang rekke republikanere frykter for sitt gjenvalg til Kongressen, er det svært liten etterspørsel etter besøk fra presidenten eller visepresidenten. I dette valgåret er det trolig bare kandidater i bombesikre kretser som tør ta sjansen på at Bush eller Dick Cheney skal minne velgerne om at kandidaten kommer fra samme parti.

Men på sitt neste siste stopp hos Gordon Brown i London før Bush er trygt tilbake i bobla i Det hvite hus, fikk han et løfte om flere britiske tropper til Irak å glede seg over. Det løftet som Brown kan få problemer med i forhold til sitt parti på toppen av de problemene han allerede har, bidrar til å holde liv i myten om det spesielle forholdet mellom USA og Storbritannia som forgjenger Tony Blair ofret sitt ettermæle for.

Bush startet sin andre periode med å dra på tur til Europa. Det var et klart signal om at alenegangen fra den første presidentperioden var under revisjon. USA kom til å fortsette som den første blant likemenn, men uten verdensbeskrivelsen fra den første periodens Bush-doktrine. Den som gjorde at Pentagon syntes det bare var heft at NATO fattet sitt historiske vedtak om å ta i bruk NATO-traktatens artikkel fem om å stille alle felles ressurser til rådighet i forsvar av medlemmet som var blitt utsatt for angrep.

President Bush har ikke reist rundt for å beklage sine handlinger. Han beklager ikke noe annet enn sitt ordvalg. Han forsvarer handlingene og er sikker på at historien kommer til å dømme ham mildt.

Det spørs. Virkeligheten er at disse snart åtte åra med George Bush i Det hvite hus har forandret verden. Alenegangen og ideen om forkjøpskrig har fått både fiender og allierte til å styrke sin beredskap overfor Washington. Allierte fordi man ikke vil ha flere Irak-invasjoner som tapper vestens samlete ressurser og skaper ustabilitet i oljefatet. Fiender fordi man har fått en begrunnelse for å styrke forsvaret mot noe som før var utenkelig. Og det finnes ikke noe mer effektivt middel mot indre opposisjon enn en ytre, truende fiende. Bush vet selv noe om dette siden han brukte den ytre terrortrusselen til å sikre seg gjenvalg i 2004.

Heller ikke Norges spesielle forhold til USA har vært upåvirket av disse åtte åra med Bush. Forholdet var både spesielt og godt under den forrige regjeringen, men har forvitret kraftig under denne. Det var kanskje å vente siden anti-NATO-partiet SV ble en del av den rødgrønne koalisjonen. Det må finnes mange hyllemeter både i ambassaden på Drammensveien og i Washington om hvilken trussel dette partiet historisk har representert for det tosidige forholdet mellom Norge og USA.

Jens Stoltenberg bidro selv til å forsure forholdet da han unnlot å fortelle Bush at den nyvalgte koalisjonen kom til å trekke norske spesialstyrker ut av amerikanernes krigføring i «Operation Enduring Freedom » i Afghanistan. Det hvite hus ble fly forbannet da Norge brøt både med kvartetten og EU og anerkjente Hamas-regjeringen i de palestinske områdene. Og man jublet definitivt ikke da den norske statsministeren snakket imot amerikanernes rakettforsvar mens han var på besøk i Russland.

Det hvite hus har savnet Kjell Magne Bondevik som både formulerte og formidlet sin uenighet med USA om invasjonen i Irak slik at det ikke førte til konfrontasjon.

Bush pustet lettet ut da Gerhard Schröder tapte valget i Tyskland og da Jacques Chirac fikk avløsning av Nicolas Sarkozy som under dette besøket er blitt USAs «eldste venn » i Europa. Det er faktisk sant, men slik Bush brukte dette historiske faktum, er det et kraftig spark både til den ene og til den andre.

Under den høviske mottakelsen og gjestfriheten i det Donald Rumsfeld kalte «Det gamle Europa », ligger lettelsen over at George W. Bush snart får tid til å lese tre bind om Peterskirken innimellom øktene med å bekjempe busk og kratt på den såkalte ranchen i Crawford, Texas.