Fader Frost

I går avsluttet russerne feiringen av den ortodokse jul. Julenissen på de kanter heter Fader Frost, og presangen fra presidenten i år er økonomisk vekst og autoritært styre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER ETT ÅR og ei uke siden Vladimir Putin fikk makta i nyttårsgave av Boris Jeltsin. På oppsiktsvekkende kort tid har Putin samlet det som ser ut som all makt i sine hender. Han har knust all opposisjon i den tidligere så høyrøstede nasjonalforsamlingen. Han har temmet selvstendige guvernører. Han er i ferd med å svinebinde pressen. Og han er mer populær enn noensinne.

En forutsetning for Putins suksess er at den økonomiske veksten i fjor var på hele sju prosent. Det betyr at mange russere har fått det bedre, og at de spirene til en økonomisk middelklasse vi så før det økonomiske krakket høsten 98, igjen er i ferd med å slå rot. Putin er velsignet med gode konjunkturer, og under slike forhold er det som kjent vanskeligere å mislykkes.

Men det er noe mer med Putin. Hans verste krise i året vi har bak oss var forliset av ubåten «Kursk». Mens 118 sjøfolk lå på havets bunn, og militære og politiske ledere fortsatt sa de håpet å kunne redde noen, var Putin taus. Fra sitt feriested ved Svartehavet sa han at en president ikke hadde noe i Murmansk å gjøre, at redningsarbeidet måtte gjøres av profesjonelle, og at «personer av høy rang», som han sa, bare ville skape forvirring i rekkene. Selv midt i tragedien sto det en kulde av mannen som mange russere nå sammenlikner med den kaldblodige revolusjonære kyniker Vladimir Lenin.

MEN HVA SKJER? Mens Putin formelt ble valgt til president i mars i år med 53 prosent av stemmene, tyder meningsmålingen nå på at han kunne fått oppunder 70 prosent av stemmene. Han er mer enn tilgitt av velgerne for den underlige blandingen av hjelpeløshet og kynisme som ble avslørt direkte på TV i forbindelse med katastrofen på «Kursk». Hvordan kan det ha seg?

Godt hjulpet av den økonomiske veksten, er Putin i ferd med å gi vanlige russere tilbake en stolthet over sitt land. Etter Jeltsin ser russere opp til en leder som avtvinger respekt og ikke latter. Putin stråler av disiplin og kontroll. Han er selv et bilde på det Russland russere flest vil ha. Og tross alle de enorme problemene er det et meget godt politisk utgangspunkt. At Putin velger den gamle nasjonalhymnen fra Stalins tid som ny nasjonalsang - riktignok med ny tekst - bidrar til dette bildet.

Kanskje er det den realitet at Putin selv er et bilde på det Russland folk flest vil ha, som er grunnen til at opposisjonen i nasjonalforsamlingen Statsdumaen er fullstendig forstummet. Både kommunister, sentrumspartier og høyrekrefter har krøpet inn under paraplyen til Putin. Vil man studere en politisk kultur som formelt er demokratisk, men med svake demokratiske tradisjoner, se på Russland nå. En opposisjons instinkt i ethvert demokrati er å drive opposisjonspolitikk. I Putins Russland driver alle i stedet politisk hestehandel for at litt av glansen fra den store leder skal skinne også på dem.

MEN ALT DREIER SEG ikke bare om personen Putin. Både utrenskingen av brysomme og egenmektige guvernører og kneblingen av pressen viser utstrakt grad av manipulering og maktmisbruk. Når en sittende, egenmektig guvernør blir nektet å stille til gjenvalg fordi en slektning ikke har oppgitt kjøpet av en billig liten leilighet til myndighetene, er det manipulering. Når Putins stab går til krig mot det eneste helt uavhengige mediehuset Media Most, og bruker skattepolitiet for å knekke direktør Guzinskij, så er det også manipulering. Når den sentrale valgkomité avviser underskrifter som krever folkeavstemning om import av kjernefysisk avfall, fordi underskrifter mangler dato, men ellers er autentiske nok, så er det manipulering. For makta visste meget vel at resultatet av en folkeavstemning ville bli NJET. Når man i tillegg aner at den brutale krigen i Tsjetsjenia er Putins store manipulasjon, så ser man et bilde av en president og et regime som langt fra er vakkert.

DET ER DEN KALDBLODIGE karismaen og manipulasjonen som grenser til stygt maktmisbruk, som kjennetegner Vladimir Putins styre. I år vil Putin vise om han fortsetter å rendyrke disse sidene ved sitt regime, eller om han legger mer vekt på økonomiske reformer som kan skape vekst uten frykt.