Faderlandsmorderen

Vemmer du deg over Amerika, sier du? Møt din overkvinne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Som en liten og oljerik nasjon er det for stor risiko for at Norge vil bli de neokonservatives neste invasjonsmål» fleiper Barbara Ehrenreich i sin nye bok «This Land Is Their Land». Boka er en essaysamling med varierte, men like fullt gjennomgående fordømmende betraktninger av den amerikanske nasjonen. I avslutningskapitlet presenterer journalisten en nasjonal evakueringsplan der Norge blir strøket fra destinasjonslista av nevnte sikkerhetsgrunner. Det er ikke upatriotisk å rømme USA, hevder hun. Det er masochistisk å bli.

For det er riktig ille i Ehrenreichs hjemland for tida, skal vi tro forfatteren selv. Det er ikke det at norsk presse svømmer over av fordelaktige nyheter om USA, men Ehrenreich går til og med Peter M. Johansen i Klassekampen en høy gang i amerikanedsabling. Den erfarne reporteren har et skarpt og årvåkent øye for landets ekstremiteter, styggedommer og absurditeter. Det er ikke mange deler av amerikansk samfunnsliv som ikke får gjennomgå: helsesystemet, rettssystemet, lederlønninger, økonomisk fordeling, og legemiddelindustrien for å nevne et lite utvalg. Likevel føles kritikken aldri humørløs eller forutinntatt. Den beleste damen har dessuten usedvanlig god ryggdekning for sine betraktninger. Hun har nemlig følt Amerikas mangler på kroppen som få andre skribenter.

Barbara Ehrenreich ble berømt etter sin bestselgende og rystende exposé «Kjøpt og underbetalt» (2001). Her demonstrerte hun på tydeligste vis den amerikanske servicearbeiderens umulige levekår: ved å ikle seg rollen som ufaglært arbeidskraft forsøkte hun å overleve på det hun tjente fra diverse lavtlønnede jobber som vaskehjelp og butikkekspeditør med syv dagers arbeidsuke og lønninger på rundt 40 kroner timen. Det var en tilværelse som ikke burde fristet til etterfølgelse.

Likevel plukket hun opp vaskehansken fire år seinere og fulgte opp suksessen med «Lokket og lurt» (2005). Her prøver hun seg som hvitsnipparbeider i det amerikanske forretningslivet. Under falskt navn og med en cv som utelot hennes journalistiske bragder, forsøkte hun å få seg jobb i pr-bransjen. I stedet endte hun opp i en marerittaktig karusell av karrierekurs, personlighetstesting og nettverksbygging, der svada er det vesentligste språket og hvor jobbsøking har blitt en svært dårlig betalt fulltidsjobb.

Styrken til Ehrenreich er hennes evne til å kombinere egne opplevelser, grundig research og slepen satire. Hennes Wallraff-metoder er dessuten en del av en trend innenfor den litterære journalistikken. Amerikanske Ted Conover prøvde seg for noen år siden som fengselsbetjent i det notoriske Sing Sing-fengselet i New York med boka «Newjack» som resultat. Her hjemme har Simen Sætre gjort et noe halvhjertet forsøk som uteligger i forbindelse med researchen til «Hugo» (2006). Det er plass til flere norske reportere med vilje til å få litt skitt under sine skriveføre negler.

Så selv om hun selv sier hun ikke tør flytte til Norge, bør kanskje et norsk forlag invitere henne til å prøve seg her i landet. Noe sier meg at det norske finansmiljøet kan være et godt sted å begynne.