Færøvik tar feil

Den økonomiske veksten Kina har opplevd de siste 25 år er formidabel og er selve grunnlaget for at folk flest i dag har tillit til sin ledelse, skriver Kjetil Krane.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I sin kronikk i Dagbladet 24.4. beskriver Torbjørn Færøvik dagens Kina som et marxistisk-leninistisk diktatur, der kritikere risikerer å få «partiets dolk i ryggen». Et slikt styresett «er ikke bare uønsket, men farlig både for kineserne og verden», mener han.

Jaja, så enkelt kan det sies.

Torbjørn Færøvik og jeg har en del til felles: Vi har begge vært formenn i Vennskapssambandet Norge-Kina, begge har vi besøkt landet (jeg selv første gang i 1976; til nå ca. 125 reiser), og han har jo skrevet bøker om sine opplevelser, men vi har en helt ulik forståelse av Kinas utvikling. Færøvik er negativ, fordi han mener mangelen på demokrati og menneskerettigheter fører Kina galt av sted.

Det er riktig at Kina ikke er et demokrati i europeisk forstand, men det har det heller aldri vært. Færøvik titulerer seg historiker. Hvis han ser på Europa og avviklingen av det eneveldige monarkiet, og tidfester dette til den franske revolusjonen i 1789, tok det nesten hundre år før parlamentarismen ble innført i Norge. Vår allmenne stemmerett kom først tretti år seinere (i 1913).

Med utgangspunkt i keiserdømmets fall i 1911, er det ikke da rimelig å mene at Kina - et samfunn preget av enorme problemer de siste hundre år, borgerkrig og japansk okkupasjon, omfattende analfabetisme, holdninger preget av tradisjonsbundenhet, matmangel og høy dødelighet, en kjempebefolkning med et begrenset dyrkbart areal, feilaktig politikk på flere områder osv. - at dette mangefasetterte landet nok bør få noen år på seg til å ta et «vestlig» sprang, hvis de ønsker det?

Færøvik sier han kan mye om Kina, fordi han har besøkt landet «jevnlig». Han påpeker at hva det kinesiske folket egentlig mener, vet vi lite om. Selv konkluderer han likevel med at «millioner av kinesere» ikke lenger har noen tillit til systemet, og hevder at det «store flertall av kineserne har ingen innflytelse (...), de er passive tilskuere (...)».

Jeg tror Færøvik tar feil. Den økonomiske veksten Kina har opplevd de siste 25 år er formidabel og er selve grunnlaget for at folk flest i dag har tillit til sin ledelse. Levestandarden øker, de har sendt opp sine første astronauter, landet skal arrangere OL, Kina spiller en viktig rolle på flere arenaer. Kineserne føler nå at de kan løfte hodet. I tillegg: I flere provinser er det gjort forsøk med direktevalg av lokale ledere. Debatten om grunnplansdemokrati er på gang.

Kinesere flest, slik jeg har møtt dem, er stolte over sitt land. De er ofte langt mer kunnskapsrike og orienterte om både Kinas egne problemer og internasjonale spørsmål generelt, enn hva vi i Vesten tiltror dem. Mine kinesiske venner føler seg nå såret over den ensidige, negative holdningen fra meningsbærere i vestlige media. Derfor forstår de ikke, og aksepterer ikke, vår ensidige kritikk. Jeg fikk følgende tekstmelding fra en «alminnelig» kineser: «Definitely, the selective bias and neglecting the truth by Western media are unacceptable to the Chinese people».

GAMMELT OG NYTT: Det kinesiske keiserdømmet falt i 1911. Her ser bi gamlebyen i Shanghai, med Jin Mao Tower i den nye business-bydelen Pudong i bakgrunnen. Foto: Eugene Hoshiko/AP/SCANPIX
GAMMELT OG NYTT: Det kinesiske keiserdømmet falt i 1911. Her ser bi gamlebyen i Shanghai, med Jin Mao Tower i den nye business-bydelen Pudong i bakgrunnen. Foto: Eugene Hoshiko/AP/SCANPIX Vis mer

At Kinas ledelse i perioder har oppført seg som bøfler i et glassmagasin og vært sine egne verste fiender, er det ikke stor uenighet om. Især under den såkalte Kulturrevolusjonen (1966-76) ble det begått stor urett både mot de mange nasjonale minoritetene, kanskje særlig mot tibetanere, men også i høy grad mot andre minoriteter og folkegrupper. Dette var en politikk som både Færøvik og jeg støttet gjennom Vennskapssambandet (husker du vi organiserte fakkeltog da Mao døde i 1976?). Den gang var vi unge og uvitende. Tretti år seinere burde vi ha lært mer og vite bedre enn å ta spranget fra naiv applaus til bedrevitende fordømmelse.

Det skjer mange feil og overgrep i Kina. Kritikere risikerer fengselsstraff. Miljøproblemene er store. På landsbygda er det fortsatt ca. 15 % analfabetisme. Lokalt er det omfattende korrupsjon mange steder. Kina av i dag er langt fra noe norsk idealsamfunn. Men tar man utgangspunkt i hva forutsetningene var og er, og ser på den enorme utviklingen de siste tiår, er det mange positive tegn. Eksempelvis: I forhold til kritikken om manglende menneskerettigheter og kravet om boikott av OL, virker det som om de fleste her til lands ikke har fått med seg at Kina har undertegnet samtlige seks FN-konvensjoner, og til nå ratifisert fem av dem. Etter hvert vil de forhåpentligvis også lære å praktisere dem.

«En uønsket og farlig styreform»? Vi bør vel gi kineserne litt tid, ikke sant, Torbjørn?

Færøvik tar feil