Fagbladdilemmaet

Fagbladredaktører og -journalister slåss for ytringsfriheten hver dag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

. Nå foreligger boka om LO-forbundenes mange fagblader, deres historie og historiske betydning fra det første «meddelelsesblad» for typografer i 1876 til LOs Mediehus i 2008.

Mye er forandret gjennom 132 år, ikke minst på grunn av teknisk utvikling. Men svært mye består, ikke minst diskusjonen om fagbladenes redaksjonelle frihet. Skal de være talerør for den enhver tid sittende forbundsledelse? Eller skal de redigeres helt fritt, av uavhengige redaktører og medarbeidere som riktignok deler organisasjonens grunnsyn? Og hvor fritt står en redaktør i en organisasjon som i praksis betaler hans lønn?

Jeg vet litt om situasjonen, selv om jeg aldri har vært på innsida av noe LO-blad. Derimot har jeg vært medarbeider og redaktør i fagblader utgitt av organisasjoner utenfor LO. Det var ikke alltid like lett. Vi hevdet vår redaksjonelle frihet, men jobbet i samme hus som tillitsvalgte og faglige sekretærer som helst ville at organet skulle være på linje med forbundsledelsen i ett og alt. Det var vi ikke, men forventningen innebar at bladet ble lest med lupe av våre nærmeste kolleger, som i mange tilfeller også var våre kilder.

Journalister og redaktører i aviser som den du holder i nå, arbeider langt fra sine kilder og vi ser sjelden våre eiere. Vi har som formål å gi ut en dagsavis, som har en bestemt policy. Og selv om vi, i likhet med forbund eller partier, forsøker å holde en linje i ulike spørsmål, er det ikke eierens syn vi forfekter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I fagblader er det små redaksjoner, og de utgjør en undergruppe i et fellesskap som er større og sterkere enn dem. Dette fellesskapet tror at fagbladet skal være et redskap for dem, mens mange av de fagbladjournalister jeg har kjent, av hvem jeg har vært en, ser litt annerledes på det:

Et fagblad som utgis til et forbunds medlemmer, kan på mange måter betraktes som en lokalavis. Fagbladet eksisterer i et definert univers. I dette universet er det en «regjering», forbundsledelsen, og «lesere», medlemmene. Selv om forbundsledelsen har medlemmenes tillit i valgperioden, kan vi ikke forvente at medlemmene mener det samme som ledelsen. Fagbladredaktørens oppgave blir da å speile meningsmangfoldet i sitt univers og slippe til kritikk av «makthaverne». Dette er aldri populært hos «makthaveren», som helst vil redigere bladet, eller ha tilsatt en snill, medgjørlig og servil redaktør.

Hvis redaktøren er på linje med forbundsledelsen i alle spørsmål, oppfattes bladet som propaganda, og er dermed uinteressant. Det tærer også på bladets autoritet og troverdighet. Det vet alle redaktører og journalister i fagpressen. Derfor slåss de daglig for sin uavhengighet. Men nettopp fordi de lever så tett på makthaverne, er det en kamp som tar på. Og nettopp derfor fortjener de større respekt i lauget enn de faktisk får. Det er atskillig mer vanlig at de betraktes med lett overbærenhet av representanter for tunge medier, som tror de representerer ytringsfriheten, men som ofte er underlagt markedslovenes, sjefredaktørens og eiernes tyranni.