Fahrenheit 700 millioner

Tar noen en Michael Moore og tyner drittsekkene?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN MANN GÅR

på trikken, og noen minutter seinere velter knivstukne passasjerer ut ved holdeplassen foran Bislett i Oslo. En er drept, sju skadd, fire av dem alvorlig. Mens gjerningsmannen er på flukt og pårørende og vitner befinner seg i akutt sjokk, blir den egentlige skyldige felt i all offentlighet. Domfelte er norsk psykiatri, denne gang representert ved psykiatrisk avdeling, Ullevål sykehus. Her slapp de ut en 40 år gammel norsk statsborger med somalisk bakgrunn noen dager før han gikk løs på trikkepassasjerene med kniv, ifølge siktelsen, som lyder på forsettlig drap. Folk i det somaliske miljøet sier de så at han var alvorlig syk, at han har vært det lenge. De ansvarlige ved Ullevål kan si hva de vil. Det får neppe konsekvenser. I norsk psykiatri pleier vi nemlig å skrive ut syke pasienter på fredager, fordi da sparer vi penger. Det hender pasientene reagerer med å ta sitt eget liv. Denne pasienten valgte annerledes.

DET ER NÅ

jeg unner oss en Michael Moore. Riktignok tilsto psykiatrien øyeblikkelig da vår nye helseminister, Ansgar Gabrielsen, la seg flat og beklaget at handlingsplanen for psykiatrien som Stortinget vedtok i 1998, ikke er halvgjennomført. Situasjonen er uholdbar, sa Gabrielsen, i motsetning til sin forgjenger, Dagfinn Høybråten, som alltid skulle ha seg frabedt at noen antydet at denne regjeringen ikke GJORDE ALT den kunne for å hjelpe folk med psykiske lidelser. Høybråten er nemlig mannen som avviser kritikk når han sitter med ansvaret.

DERFOR MOORE

. Når Moore forfølger en sak, en person, en ugjerning, er det uten respekt for makta. «HEY, WHO'S THE ASSHOLE AROUND HERE, MISTER HØYBRÅTEN?» Vi har sett det i prisbelønte dokumentarfilmer som «Roger & Me» og «Bowling for Columbine», og snart har «Fahrenheit 9/11» norsk premiere. Teknikken er den mest slagkraftige som fins når det gjelder å fortelle en historie i våre dager. Moore forteller i første person entall med fire streker under. Det er det jeg unner psykiatrien nå. En overbevist og subjektiv kriger som har tatt standpunkt på vegne av dem som lider under planer, lover, regler og regimer som ikke virker. En skikkelig forbanna tjukkas som bruker absolutt alle audiovisuelle virkemidler, reklamefilm, rapmusikk, reportasjebilder fra slaktingen i Mogadishu og lyden av Bondeviks glatte tunge når han lover et løft for de svakeste. Moores prosjekt er alltid å vise at drittsekkene på toppen gir blaffen i småfolk. Og en schizofren somalier. Inntil han altså går amok med Rambo-kniv på trikken og de hvite ofrene velter ut i gata.

FILM VIRKER NEMLIG

der opprørte ledere, saklige kronikker og bekymrete kommentarartikler holder på å spille ut sin avmektige rolle. Vi har fortalt om nedbygging av sentralinstitusjonene og mangelen på nye plasser i lokalmiljøet. Vi har fortalt om behovet for å satse på de sykeste, om svingdørspasientene som kastes ut før de er friske, om fraværet av planlagt oppfølging, mangel på sosialt nettverk, arbeid og bolig. Vi har gjentatt oss selv i årevis og advart mot tikkende bomber og en ny populasjon innvandrere og asylsøkere som kommer fra blodige borgerkriger der den eneste opplæringen mange har fått, er å drepe. Flyktningenes historier har forandret seg. Vi har fortalt om traumatiserte barnesoldater som dukker opp i rusmiljøet i de store byene. Vi har til og med fortalt at noen steder funker oppfølgingen fordi helsetjenesten samarbeider og tar ansvaret.

MEN HVEM SKAL

fortelle folk på gata at torturerte guttunger fra krigen, uten språk, foreldre, bolig og skolegang nå er blitt voksne menn, og at disse må stille seg i samme helsekøen som Blenda-hvite kontorsjefer, når paranoiaen slår til? Eller som Moore uttrykker seg: «Og HVEM tror du kommer først i køen? MISTER BLACK, spenna gæren med rastafletter og bruk for en JÆVLA dyr tolk? Eller MISTER WHITEY, GOOD, OLD WHITEY, toppmotivert for samtaleterapi og lett å holde rein?» Og at det er vår fordømte plikt å ta imot de sykeste så lenge verden går sin skeive gang?

DE 15 SISTE

åra har jeg skrevet ledere og kommentarartikler her i avisa om situasjonen innen psykiatrien uten illusjoner om at dette er artikler folk kaster seg over. Jeg har som mine kolleger vært opptatt av å ikke stigmatisere pasienter, innvandrergrupper eller svartmale situasjonen som er bedre noen steder, elendig andre steder. Ikke minst har jeg ristet dannet på hodet når tidligere helseminister Høybråten insisterte på at vi skulle forstå nedtrappingen av handlingsplanen som opptrapping. I dag har helseminister Gabrielsen fått 700 nye millioner å blafre med for å roe ned velgerne. Hadde somalieren tatt sitt eget liv i stedet for å ta trikken, hadde vi fått null. Ikke spør hvem drittsekkene er.