Falsk trygghet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bare to av ti ambulansearbeidere føler seg verdsatt av andre helsearbeidere og hver tredje ambulansearbeider gir sin egen ledelse stryk. Forsker Oddvar Førland ved Diakonissehjemmets høyskole og Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har ledet arbeidet med en ny landsomfattende studie av arbeidsforholdene til ambulansearbeiderne. Han sier til Dagsavisen at de som jobber i denne tjenesten kommer med viktige signaler til sykehusene og sine ledelser. De roper et varsku om at ambulansetjenesten er blitt for rutinepreget og dehumanisert.

Dehumaniseringen er blitt svært synlig etter at Ali Haji Mohamed Farah verken ble undersøkt eller hjulpet av ambulansepersonell etter at han ble slått ned i Sofienbergparken i Oslo. Reaksjonene som er kommet i etterkant er sjokkpreget. Alle vi, som ikke bare trodde at livredderne i ambulansene var innstilt på å redde liv, men at de også hadde en plikt til å redde liv, har mistet en illusjon. Det er nesten som om det skulle vært brannmenn som ikke gadd slukke en brann fordi det bodde uønskede personer i gården.

Ambulansepersonell er en av gruppene i helsevesenet med lavest utdannelse. Det som kreves er fagbrev fra videregående skole, men 90 prosent av dem ønsker seg videreutdanning. Står man nederst på rangstigen i helsevesenet samt i en av førstelinjetjenestens tøffeste jobber er det kanskje ikke så rart at det utvikler seg en ”cowboy-kultur ”, slik ambulansetjenesten er blitt anklaget for.

Det holder ikke å unnskylde seg med at det alltid er et råttent eple i kurven, eller at Ullevål sykehus har de best utdannede ambulansearbeiderne i landet. Den hårreisende behandlingen av Ali Farah har gitt oss en rekke like uakseptable historier om ambulanser som ikke kommer, eller ambulansepersonell som oppfører seg uetisk og brutalt. Cowboykulturen må stoppes og kravet om videreutdanning må tas på alvor. Vi tåler ikke flere Ali Farah-episoder.