Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Familien spres

Dagbok fra Beograd 24.april 1999

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er langt til morgen. Til slutt klarer jeg ikke holde meg hjemme og går bort til det nedbomba tv-huset. Like ved siden ligger barneteatret «Dusko Radovic», ungenes yndlingssted da de var små. Der holdt jeg i sin tid redaksjonsmøter i tidsskriftet «Republika», som jeg var hovedredaktør for i noen år.

Tidsskriftet ble utgitt av Foreningen for jugoslavisk demokratisk initiativ - den første opposisjonelle organisasjonen i eks-Jugoslavia. Vi hadde avdelinger over hele landet.

Nå er vinduene blåst inn. Det er bare vinden som virvler papir og inventar omkring, men jeg hører mest stemmer fra foreningens store diskusjonsmøter i teatersalen, fredsmaraton i 1991, møtene om Kosovo. Jugoslavia døde vel sist i denne foreningen.

Fra trærne nærmest tv-huset henger lydbånd og glitrer i lyset fra redningsmannskapets biler. Man kunne tro de var julepynt. Men ruinene tilhører ikke idyllen. I det huset spilte jeg en gang i tida inn programmer om nordisk litteratur, deltok i diskusjoner om lærebøker, presenterte nyutgaver. Det var naturfilmene i skoleprogrammet som gjorde at min datter begynte å studere biologi.

Statseid radio og tv er regimets viktigste propagandamiddel. Mange av oss har vært svartelistet der. Men det er ikke bygningen skyldig i. Ikke teknikere heller. En politimann sier til oss nysgjerrige: gå til tilfluktsrommet. Jeg er redd fordi jeg ikke er mer redd for noe. Ikke engang for denne fienden som bare er flydur, raketthvining, eksplosjoner. Langsomt går jeg hjem gjennom parken der ungene pleide leke. Og der vi holdt redaksjonsmøte når det var pent vær.

Det er vi som bor og arbeider i dette landet som har bygd alt det som bombene sprenger til intet, det er våre medmennesker som blir drept, såret, gjort om til nervevrak. Demokratiet kommer med ordene, ikke bombene. Til lykke med dagen.

Dagen er ellers som alle andre. Kan sammenfattes i ordet bomber. Det tar åtte minutter å gå fra fakultetet og hjem, men i dag tok det tre timer på grunn av et utall diskusjoner underveis.

Ved sida av oss og i nabogatene er det flere trykkerier og avishus enn i Akersgata i Oslo. NATO betrakter dem som militære mål. Et halvamerikansk firma som holder til i huset vårt flytter ut etter ordre fra USA. Mange naboer pakker og drar. Familien spres på tre forskjellige steder. Jo mer spredt, jo større sjanse for at noen overlever. Min sønn tar med noen av sine kjæreste ting, kommer og klemmer seg til meg med hele sin forvoksne kropp og styrke som han ennå ikke er klar over. Datteren vil bryske seg, men et blikk på morens hender stopper kjeften. Kona ser på meg, vil si noe, men bare går. Om kvelden går jeg ut med noen venner for å spasere i kvarteret. Vi forsøker å beregne bombenes fallvinkler og sprengkraft og leter etter en sikker kafé. Finnes det noe mer latterlig enn amatører som leker eksperter?

Ljubisa Rajic