Familie(u)lykken

Ally er glemt. Singelklaging er veldig ut. Men familiehøytidene består.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Rett før påske sier ei venninne: «Skriv om hvor pyton det er å være singel i høytider og ferier». Singellivets baksider er gammelt nytt. Men min venninne gir seg ikke: «Knapt har jeg overlevd jula, årets trangeste familiehøytid, så er påsken der og alle kjernefamiliene pakker skiboksene sine og forsvinner til fjells, gjerne sammen en annen perfekt kjernefamilie.

Mange single, fraskilte, enslige foreldre og eldre føler seg, og er, utestengt fra kjernefamiliene og den vellykkede tosomheten, i feriene. Det er ellers påfallende hvordan par som resten av året balanserer på randen av utroskap og skilsmisse, plutselig framstår akk så harmoniske i anorakk.

DET ER BARE TULL at alle er på hytta på fjellet. Men det føles slik for mange. Jo høyere inntekt og utdanning, jo mer hyttepeis. Min venninne kan trøste seg med at mange kjeder seg halvt til døde foran peisen og lengter tilbake til det selvbekreftende arbeidslivet. Tallene forteller at over 25 prosent av osloborgerne er eneboere. På landsbasis lever 40 prosent av alle 18 og 89 år ikke i tospann. Men det føles ikke sånn. Enkelte dager, særlig hver vår, spaserer hele verden hånd i hånd, to og to, i sola. Eller triller barnevogn. Forestillingene om hvor fint alle andre har det, verker. Angsten for at du for alltid skal forbli femte kvinne til bords, gnager. Følelsen av ensomhet handler også om konvensjoner og status. Hvem har den flotteste påskeferien å fortelle om?

Artikkelen fortsetter under annonsen

NOEN SINGLE bruker påsken til å innta overdoser av slekt og andres familieliv og blir vaksinert for ei stund. Noen nyter å være verdens kuleste supertanter. Andre graver seg ned, med 8 bøker, 12 DVD-er, noen spill og 5 frossenpizza. Etter tre filmdøgn, føles det greit å ta en dusj og en tur på byen. Å la seg synke ned i sin hjemlige sump, med joggebukse, fett hår og oppvask slengende rundt i kåken, kan være deilig. Vel å merke hvis du styrer unna dårlig samvittighet. Og det er når mister den nystekte grandisen med ostesida ned, på vei fra steikeovnen til sofaen, og ikke gidder å ta den opp, men lar den ligge en dag eller to, at du vet at du er i hjemmesumpen. Andre, planleggingsnaziene, er livredde for å la lediggang råde. Her planlegges all potensiell ensomhet bort. Og man er nesten garantert at ingenting vil skje.

MIN VENNINNE OMTALER seg selv som femte jul på vogna. Vennene hennes føler det ikke slik. De er redde for at hun skal føle det slik. Uttrykket er like antikvarisk og teit som «mann for sin hatt». Tilværelsen etter 35 er slitsomt organisert i par. Den som kommer alene forventes å by på noe ekstra, seg selv i det minst, og noen sexbekjennelser. Kommer man i par, kan den ene tillate seg å være sosial gratispassasjer.

Venninna sukker: «Kan ikke noen snart invitere noen nye?» Hun tenker ikke på menn. Hun tar hvem som helst, bare de er nye! Når til og med alle homsevennene dine i stabile parforhold, bare omgås andre vennepar, er sjansen for at noe uventet skjer, mikroskopisk. Det er med andre ord tid for å finne noen nye «dårlige» venner. Morsomme «dårlige» venner er ofte akkurat hva man trenger når livet står litt stille. Dessuten er våte ullsokker og fjelltopper oppskrytt.