Famlende klimagrep

Er det et framskritt at president George W. Bush innser at det er nødvendig å kutte i utslippene av klimagasser? spør Anne Thurmann-Nielsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den vesle riklandsklubben G8 har reist fra den japanske øya Hokkaido og sitt årlige toppmøte. Man har snakket bekymret om galopperende mat- og oljepriser, sult, Robert Mugabe og klimakrisa, for deretter å sette seg ved overflodens middagsbord med åtte lekre retter, gode viner og champagne. Etter tre dager er topplederne fra Tyskland, Storbritannia, Italia, Frankrike, Canada, USA, Japan og Russland blitt enige om at utslippene av klimafarlige gasser skal halveres innen 2050. Problemet er at det ikke finnes klare mellommål som gjør det mulig å vurdere framgangen i arbeidet med utslippene underveis. Det betyr at dagens nyfødte vil være 42 år når tida er kommet til å sjekke om det er skjedd noe. Så små museskritt er det ingen som kan forholde seg til hvis man er seriøs.

EU og åtte land har vært gjester på toppmøtet, deriblant stormakten Kina og den kommende stormakten India, og de har sluttet seg til klimaerklæringen. Eller har de det? Kina og India vil ikke binde seg til noen utslippsbegrensninger nå, men kanskje seinere. Utviklingslandene vil ikke hindre utvikling via for store utslippskutt, og krever at industrilandene i G8, som står for 62 prosent av utslippene, viser vei. Og åttelandsgruppa er bare et diskusjonsforum. Erklæringene den kommer med er politiske føringer og moralsk forpliktende. De er ikke juridisk bindende. Spørsmålet er om G8 snart er G10. Globale klimatiltak er meningsløse uten Kina som står for 24 prosent av verdens utslipp, men gir god mening uten India som bare står for åtte prosent. Og hva med resten av gjestene fra det såkalte G5: Brasil, Sør-Afrika og Mexico? Tross tallrike gjester er G8 fremdeles iøynefallende vestlig og europeisk overrepresentert.

Det lille skrittet, som ble tatt for menneskeheten i Japan, var kanskje et stort skritt for USAs president. Klimaerkjennelsen han skaffet seg henger høyst sannsynlig sammen med viktigheten av å skaffe seg et slags ettermæle. Både John McCain og Barack Obama tar klimatrusselen på alvor, og det er først når USA tar ledelsen i klimakampen vi kan vente at de globale tiltakene skyter fart. Årets toppmøte viser at mange land fremdeles sitter på gjerdet og venter på en ny president i Det hvite hus. Miljøminister Erik Solheim er i likhet med mange miljøorganisasjoner ikke særlig imponert over G8s klimaforlik. Det spiller ingen rolle hva man forplikter seg til i 2050. Det er 2020 som betyr noe, mener Solheim. Hjelpeorganisasjonen Oxfam tror verden er kokt mør og alle topplederne glemt i 2050, mens andre anser erklæringen som tom og tannløs. Bellona er en av de få som synes G8 har beveget seg i positiv retning.

Beslutningen gir håp, står det å lese på Bellonas hjemmeside. Verden har kommet et skritt lengre, ifølge Frederic Hauge. Og han vet at all politikk handler om det muliges kunst. Det vet også direktør for Institutt for fredsforskning (PRIO) Stein Tønnesson. I mangel av et effektivt FN har G8 en funksjon, mener direktøren som kunne ønske seg et enda mindre forum bestående av USA, Kina og EU. For det er disse tre som er de største klimasynderne og som må vise vei for at det skal bli slutt på tiltaksvegringen. Tønnesson kunne ønske seg EU som Europas medlem av G8, slik at de fire europeiske landene kunne gi rom for G5-landene. Men etterkrigstidas sementering av Europa og Vesten i alle internasjonale maktfora lar seg ikke rikke. FNs sikkerhetsråd er som G8.

Som om dette ikke er komplisert nok kom presidentkandidat John McCain med et noe merkelig utspill etter G8-møtet. Han mener Russland bør ut av åttelandsgruppa fordi den demokratiske utviklingen står i stampe. Lite diplomatisk, ifølge tidligere utenriksminister Madeleine Albright, som denne helga befinner seg på Svalbard. Før avreise spiste hun middag med Erik Solheim, tidligere senator Tom Daschle og Barack Obamas klimarådgiver, Jason Grumet, i Oslo. Så dro de nordover med klimaskurken fly, som EU-parlamentet denne uka bestemte skal betale for CO2-utslipp. Klimauka har vært hektisk; globalt, regionalt og nasjonalt.

For hjemme på berget vil milliardæren Jens Ulltveit-Moe doble prisen på bensin og strøm, for å sikre at mer miljøvennlig kraftproduksjon blir et lønnsomt alternativ. For det blir ingen dreining mot miljøvennlig business uten business. Selv satser han på produksjon av bioetanol og anbefaler andre pengesterke næringslivsfolk å satse på fornybar energi. Spørsmålet er om de gode intensjoner når lengre enn til de lukkede fora. Folk flest vet fremdeles mer om brunosten G35 enn «verdensregjeringen» G8. Bensinprisen derimot har fått Siv Jensen til å danne sommerregjering.