Fandens metoder

RVs Athar Ali påstår i Dagsavisen tirsdag 16.4. at undertegnede har «en altfor negativ, ensidig og avvisende holdning til innvandrernes religioner, tradisjoner og kulturer». Til dette vil jeg si: Min kritikk er rettet mot systemer, uavhengig om de er innvandret eller ikke. Kort sagt vil jeg bekjempe alle systemer som opprettholder diskriminerende faktorer, uansett hvilken bakgrunn disse systemenes talsmenn måtte ha.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med sitt utsagn, som ikke tar stilling til spørsmålene jeg har stilt fra standupscenen og avisspaltene, føyer Athar Ali seg inn i rekken av kritiske politikere med muslimsk bakgrunn. De ser bort fra kjernen i debatten, og forsøker å hindre en nødvendig samfunnskritikk av en gammeldags og antidemokratisk praksis.

Han skriver han er «for målene, men mot metodene». Dette gjør han uten å se sammenhengen mellom kritikk og mål.

Hvordan er det mulig å støtte målene mine, som er retten til å bestemme over sin egen kropp og framtid, og samtidig være imot metodene der jeg demonstrerer den samme frie viljen? Kan det ha en sammenheng med at likestilling ikke kan forenes med religion uten at det blir religionskritikk av det? Er det der motet svikter hos Athar Ali? Eller har det sammenheng med frykten for det som blir kalt moralsk forfall i vestlige demokratier, hovedsakelig rettet mot frigjorte kvinner?

Spørsmål

Det er ikke som en representant for noen gruppe, men som kommentator jeg har satt spørsmålstegn ved en rekke aktuelle holdninger. Som for eksempel tradisjonen med arrangerte ekteskap, som innebærer at man må gifte seg, og man må gifte seg med en av motsatt kjønn. En tradisjon som blant annet ikke gir rom for å inkludere homofile, barn født utenfor ekteskap og seksuell uavhengighet for begge kjønn, til tross for at alt dette eksisterer i virkeligheten. Det innebærer at grunnleggende begreper om ytringsfrihet er hyklet med, på bekostning av menneskeverd, toleranse og humanisme. Athar Ali spør hvorfor mediene ikke viser større interesse for de jentene som mener at min rolle gjør det verre for dem. Som om det var min skyld at jenter blir undertrykt. Hvorfor viser ikke Athar Ali som politiker større interesse for kritikk av religiøs fundamentalisme og kulturell sjåvinisme, som hindrer individet og spesielt kvinnen, i å bevege seg fritt, på alle livets områder?

Krenket

På en måte er det det jeg har gjort i offentligheten og som jeg har møtt kraftige reaksjoner på. Isolasjon, krav til perfeksjon og lydighet har krenket og redusert mange mennesker i vårt samfunn i dag. Redusert dem til å begrense seg til å hevde seg på noen få, tildelte områder. Ved å bryte disse normene har jeg ønsket å skape et større rom.

Jeg har sagt fra om det som hindrer meg i å uttrykke denne friheten. Jeg er blitt forsøkt presset til å si at jeg ikke er muslim, pakistaner, norsk og til og med en god kvinne. Det er nå åpenbart at enkelte politikere og talspersoner unnviker sitt ansvar ved å gjemme seg bak en gruppe med jenter som de påstår «er uenige med meg». Hvorfor er det alltid en mannlig innvandrerpolitiker som skal framføre deres sak? Og hvorfor er det et fullt samsvar mellom disse mennenes holdninger til meg, nesten uansett partitilhørighet? Og hvorfor Athar Ali, som representerer et parti med sterke røtter i et kommunistisk likhetsideal mellom kvinner og menn?

Åpen debatt

Dette handler ikke om å bli «enige», det handler om å ha en åpen debatt. En åpen debatt om menneskesyn. Det er en drøss av tabuer som må brytes for å kunne gjøre det, men det går innmari treigt med politikere som velger å ha bind for øynene, lukke ørene og fortie debattens kjerne og isteden hakke på metoder. Slik legitimerer de mobbing av dem som tør å si fra. Innvandrerpolitikerne har en stor jobb å gjøre med å bidra med informasjon til grupper som har valgt dem. Og hvilke metoder er det disse politikerne bruker, som er så effektive? Når politikerne ikke gjør jobben sin, må ungdommen gjøre opprør. Et opprør som presser seg fram uansett. For å si det med komikeren Jonas Gardell: «Dråpen uthuler stenen. Men litt dynamitt gjør også susen.»