Fange av systemet?

Har vi fått en regjering fanget av EU-regler og blinde markedskrefter, og som er på vill flukt fra sin fortid? Vil Thorbjørn Jagland få rett i sin påstand om at statsrådene er satt på voksenopplæring i regjeringsbygningen og at de der vil møte realitetenes verden? Eller er det slik at Bondevik har maktet å sette ny dagsorden og hevet den politiske debatten over det evinnelige pengesnakket?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Spørsmålet stilles både her og der etter en uke som skal ha vært ille for regjeringen Bondevik. Statsrådene møter seg selv i døra, Anne innrømmer og Valgerd beklager, mens Lars føres til Stortinget som slakt. Det er et under at regjeringen Bondevik ikke klapper sammen.

  • Her kan det være fristende å sammenlikne situasjonen her hjemme med tilstandene i USA for tida. I Washington er pressekorpset og kobbelet av rikssynsere på vill jakt etter presidentblod. Men folket bryr seg ikke. Velgerne er tvert imot mer fornøyd med Clinton enn med noen av hans forgjengere. Sjelden har kløften mellom hovedstaden og resten av landet vært større. Kan vi øyne noe liknende her hjemme?
  • Like etter krigen kunne Leif Juster stå på Chat Noir og bare si «Gærrarsjen» og Oslos borgerskap, eller de som ønsket å tilhøre det, hylte av latter. Det varte som kjent ikke så lenge. I dag spiller «Valgerd» en liknende rolle. For fire år siden var «Anne» på moten til atspredelse og moro rundt selskapsbordene. Vi vet alle hvordan det gikk. - Hvordan er stemningen blant meningsfiffen i Oslo i dag? ble jeg forleden spurt av en utenbys kjenning. Han mente bygdefliren har inntatt hovedstaden.
  • Kanskje hadde han et poeng. Opererer vi på siden av det folk flest i landet er opptatt av? Er det forklaringen på at regjeringen Bondevik fortsatt holder seg over vannet og vel så det? Ett eksempel fra denne uka kan nevnes som illustrasjon. Selveste opposisjonsleder Jagland forlangte at Valgerd Svarstad Haugland skulle komme til Stortinget og forklare et brudd på offentlighetsloven. Det ble en stor sak i Stortinget, og Valgerd beklaget. Men ingen husker i dag hva selve saken dreide seg om. Ingen brydde seg utenom menigheten på Løvebakken. Jagland spilte for galleriet, men galleriet snudde ryggen til.
  • Mye av Bondevik-regjeringens styrke ligger i opposisjonens svakhet. Det er fortsatt umulig å skimte noen klar strategi bak angrepene på regjeringen, verken fra høyre eller venstre side. Vel kan Jagland harselere over løftebrudd og nye standpunkter. Men det blir bare halv dreis på slagene hans fordi regjeringen Bondevik som regel har overtatt sin forgjengers standpunkter. Jagland kan ikke angripe noen for å være enig med ham. Det er i alle fall vanskelig å bygge opp en politisk opposisjon mot Bondevik på denne måten. Enda verre blir det å kaste ham.
  • Jagland er åpenbart ute etter å undergrave tilliten til regjeringen med stadig å påvise at den mener noe annet nå enn i opposisjon. På den måten kan kanskje Jagland også rettferdiggjøre sin egen avgang i fjor ved å vise hvor umulig det var å regjere på slike uansvarlige partiers nåde. Det kan også ha noe med verdier i politikken å gjøre. Hittil ser det ikke ut til at Jagland har hatt gjennomslag i opinionen for et slik salamiopplegg. Det er mulig det kan endre seg, men i dag er det vanskelig å øyne noe folkekrav om at Jagland skal ta over igjen. Selv ikke Yngve Hågensen nevnte det med ett ord i sin 1. mai-tale. Kanskje Jagland burde bruke tida til å bygge opp igjen sin egen partiorganisasjon og utforme en radikal plattform, slik Reiulf Steen anbefaler ham? Utfordringen til venstresida i dag er jo å finne motmidler mot de globale kapitalkreftene, ikke å innpasse seg dem som best vi kan. Skal vi velge tilpasningen, kan vi like godt la Jan Petersen overta. Han vil være på parti med de kreftene som uansett styrer oss.