Fange i en ny verden

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER GÅTT EN drøy måned siden Høyre hadde landsmøte og blåste seg opp til en blå ballong. Partikadrene fikk litt politisk påfyll og en knivsodd entusiasme, men det meste var luft. Meningsmålingene henger med nebbet. I mai var snittet nede i 13.8 prosent som er lavere enn resultatet i katastrofevalget i 2005. Uten et markant taktomslag ser Høyre ut til å være på vei til å bli et parti med en oppslutning på rundt ti prosent, slik posisjonen lenge har vært for det danske søsterpartiet. De første meningsmålingene med det fryktede titallet kom i april. Siden har flere lokale målinger bekreftet at det er fare på ferde. Og aller verst: Erna Solberg har ingen overbevisende plan for å komme ut av den trange posisjonen mellom Frp og sentrum.

HØYRE ER IKKE fasadeborgerskapets parti for ingenting. Man holder overleppa stiv, presser dressen, pusser arvesølvet og gjør alt for å skjule det indre forfallet. Dessuten er alle livredde for å leve opp til påstandene om at partiet spiser sine ledere når de ikke lenger gjør nytte for seg. Slikt skjuler en intern utvikling der det er sterke innslag av melankoli og tvisyn. Noen mener meningsmålingene er for gode, at Høyre bare surfer videre på en bølge av medlidenhet. De hevder at det trengs en skikkelig katastrofe for å få partiet til å våkne. Her handler det om standpunkter som er langt bredere enn den sporadiske kritikken mot Erna Solberg og hennes lederstil. Påstanden er at partiet svikter på tre kjerneområder: Høyre mangler politikk, strategi og ledelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HØYRES HISTORISKE styrke har vært kombinasjonen av styringsdyktighet, en troverdig økonomisk politikk og respekt for liberale verdier. Et konservativt parti skal representere det ansvarlige og pragmatiske borgerskapet, og demme opp for alle typer ekstremisme. Problemet er at et parti i tilbakegang alltid får problemer med å opprettholde et naturlig, borgerlig hegemoni og den nødvendige politisk bredden. Det blir tilbudt færre talerstoler, får sjeldnere delta i TV-debatter, mister nøkkelposisjoner i Stortingets komiteer og kan lønne færre politiske rådgivere. I dag er Høyre hovedeier i bare en viktig politisk sak: Skolepolitikken. Avgjørende for valgresultatet vil være om partiet klarer å markere seg som det ledende, konstruktive opposisjonspartiet i den økonomiske politikken.

AKKURAT DET SER ikke ut til å bli en parademarsj. Høyres finanspolitiske talsmann Jan Tore Sanner er riktignok påståelig og repeterende som en teppeselger, men det lyder ikke strategisk eller tungt nok. Det skinner så altfor klart igjennom at Høyre vil bruke finanskrisa til å gi næringslivet varige økonomiske lettelser, uten at det legges sjenerende vekt på hvor effektive tiltakene egentlig er. Høyres ledere er dessuten dårlige til å lytte, men ivrige til å fortelle folk hva de skal mene. De tar ikke folks meninger på pulsen, slik Frp er så gode på. De er heller ikke gode til å bygge langvarige allianser med næringslivets organisasjoner og interessegrupper. Kontrasten til stålpakten mellom AP og LO er slående.

STRATEGISK UKLARHET preger også Høyres forhold til Frp. Erna Solberg har i lang tid snakket fra begge munnviker når det gjelder et mulig regjeringssamarbeid med Siv Jensen. Per-Kristian Foss har derimot foretatt klare avgrensninger mot Frp og tidvis brukt direkte tale når det gjelder Jensens syn på den påståtte islamiseringen av Norge. Partiets landsmøte konkluderte likevel med å åpne perleporten for Jensens flokk. Denne vaklingen reflekterer Høyres manglende evne til å forstå partiets nye posisjon som nummer to i det borgerlige hierarkiet. Selv 35 år etter stiftelsen av Anders Langes Parti er Høyre blottet for en virksom strategi når det gjelder gnagerne som nærer seg på partiets bunnstokk. Når partiet snur seg mot venstre er bildet like mistrøstig. Lars Sponheim og Venstre har tatt effektive grep om den fellesliberale arven på områder som integrering, ytringsfrihet og personvern.

EN VIKTIG GRUNN til problemene er Høyres partikultur. Den er preget av innavl og arroganse. Medlemskartotekene i Frp er fulle av folk som aldri følte seg velkommen i Høyre. Lokalt og sentralt domineres partiet ofte av personer som har «riktig» bakgrunn, enten det er økonomisk, sosialt eller akademisk. Mange steder i partiet er det vanskelig å bli hørt. Dette gjenspeiles også i den offentlige debatten der enkelte av partiets ledende politikere helst sitter på en tronstol og snakker ned til folket. Til sammen skaper dette en stivnet kultur, og den når helt til topps. Mangelen på kandidater som kan ta over som partileder Erna Solberg, er et sikkert tegn på en organisasjon uten dynamikk og utvikling. Slik er det også i regjeringsspørsmålet. Høyre er den uvillige dansepartneren som overvurderer sin egen skjønnhet.