Fanget i det feminine

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Journalist og sosiolog Unn Conradi Andersen lanserte denne uken «Har vi henne nå?», en bok om mediemottagelsen av fire kvinnelige forfatterskap fra 1952 til i dag.

Hvordan har mottagelsen av kvinnelige forfattere, i grove trekk, vært gjennom de siste femti årene?

– Spillerommet har opplagt endret seg. Det er ikke like sjokkerende nå når kvinner tar opp temaer fra det private liv. Det er større rom for å tematisere alle typer livserfaringer. Likevel er det bestemte ord og uttrykk som går igjen når det skrives om kvinnelige forfattere, også i dag.

Hva slags ord og uttrykk tenker du på?

– «Intimt», «inderlig» og «privat» brukes ofte. Kvinner assosieres fremdeles med det hjemlige. Det virker lukkende på litteraturen, og fjerner den samfunnsmessige siden ved disse problemstillingene. Det er også påfallende at både mannlige og kvinnelige forfattere som regel legger handlingen i bøkene sine til den intime sfære, men det er i hovedsak kvinnene som får merkelappen «intim».

Kan du si noe om hvorfor det er slik?– Den kritiske offentligheten stiller med en type forståelse som de ikke er klar over. Det er en oppfatning av at kvinnelige forfattere orienterer seg mot noe spesifikt kvinnelig. Dette knytter seg til den tradisjonelle oppfatningen av at kvinnene har vært opptatt av det nære mens mennene har vært ute og formet samfunnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva blir konsekvensen av en slik oppfatning?– Den kvinnelige erfaringen fremstilles som spesifikk, som noe som ikke kan telle for mange. Flere kvinnelige forfattere, som Sara Johnsen og Selma Lønning Aarø, har tatt konsekvensen av at det er vanskelig å få en kvinnelig hovedpersons erfaringer til å føles relevante for både kvinnelige og mannlige lesere, og har skapt mannlige hovedpersoner.

Skillet mellom kvinne og mann er en av de fundamentale forskjellene mellom mennesker. Vil det ikke iblant gi mening å snakke om en forfatter som en «kvinnelig forfatter»?– Iblant kan det gi mening å forfølge det sporet. Det finnes erfaringer som er spesifikt kjønnet, som det å bli mor. Men det er mindre fruktbart som hovedperspektiv på et forfatterskap.

Hvorfor har «kvinnelitteratur» gått fra å være en positiv til å bli en negativ betegnelse?– «Kvinnelitteratur» ble brukt som et honnørord på sytti- og åttitallet, da arbeidet for å få frem kvinnelige forfattere ble sett på som en nødvendig inngripen. I dag er det blitt et belastet begrep. Det er blitt slik at mannlige forfattere forvalter det individuelle, mens kvinner må drasse rundt på kjønnet sitt, og blir låst inn i en gruppetilhørighet.

Du nevner Vigdis Hjorth som eksempel på en forfatter som har skapt oppstandelse ved å ta opp private og seksuelle emner. Men ville ikke også en mann fått stor oppmerksomhet om han hadde vært like grensesprengende og utleverende som Hjorth til tider har vært?– Jo, men det er noe særeget med måten Hjorth og forfatterskapet hennes møtes på. Sindre Hovdenakk skrev i anmeldelsen av «Fransk åpning» at det ville være mer opphissende å gå en tur på en nudiststrand. Men seksualiteten til den kvinnelige hovedpersonen er kanskje ikke ment å være opphissende.

Du kritiserer at kvinnelige forfattere blir møtt med kjønnsstereotyp og nedvurderende omtale. Men kan det ikke hende bøkene rett og slett har vært dårlige?– Jeg mener ikke at man ikke skal kunne kritisere disse forfatterne. De fire forfatterskapene jeg har skrevet om, er høyst ujevne. Samtidig har særlig Hanne Ørstavik i ekstrem grad blitt forfulgt av inderlighetsmerkelappen. I sin litteraturhistorie, som solgte i over 45 000 eksemplarer, bruker Øystein Rottem kategorier som «kvinnelig inderlighet» og «mannlig ordknapphet», og setter svært forskjellige forfattere sammen i disse sekkene.

Du beskriver hvordan Marie Takvam ble møtt med spydigheter om blant annet figuren sin. Hvordan skal man forsvare seg mot slik sarkasme?–  Beskrivelsene av kroppen til Marie Takvam stammer fra en tid der mediene bestod av enveiskommunikasjon fra mannlige avsendere, og ville nok ikke vært mulig i dag. Vi er langt mer mediekritiske. Men det er veldig vanskelig ikke å si fra i møte med slik latterliggjøring. Det er så provoserende, og plasserer deg i en bås der du ikke føler deg hjemme. Jeg tror Vigdis Hjorth i så henseende er en god strateg. Hun spiller med, men viser samtidig at hun er så mye mer.