Fanget i eget garn

Fra tid til annen hever en politiker seg opp til historien. Men spørsmålet er: Når fanger politikeren situasjonen, og når blir han fange av den? Det skumleste for en politiker er å bli fanget i sitt eget garn. Under pressekonferansen med statsminister Kjell Magne Bondevik i går grep jeg meg i å lure på om ikke det er skjedd med ham.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han grep rett nok en situasjon som kalte på politisk klokskap da Thorbjørn Jagland kastet kortene i fjor høst. Men året som er gått har vist en regjering som har sittet på skolebenken for å få terpet inn at finansminister Jens Stoltenbergs frykt for overoppheting av økonomien ikke var noe han drev på med for å være knipen. Derfor har det vært mye voksenopplæring etter Voksenåsen.

  • Dessverre later det ikke til at de har lært, og finansminister Gudmund Restad blir mer og mer bekymret. Som regjeringens lærer ser han at det er fare for at elevene ikke kommer gjennom pensum. Og nå vet han at de må begynne neste skoleår med en kontinueringsprøve ved budsjettkonferansen i august. Det kan bli et blodbad av kutt. For da må regjeringen foreta en del meget vanskelige valg som åpenbart ikke ble tatt på Halvorsbøle i vinter og som ikke ble tatt ved revideringen av budsjettet sist fredag. Nå faller oljeprisen, krona svekkes, lønnsoppgjøret løper løpsk, renta stiger, og norsk økonomi koker over. Men regjeringssjefen ser bare én mørk sky på himmelen: At han ikke får sett Norges kamp mot Italia lørdag fordi hans sønn skal gifte seg.
  • Det som er ille med økonomisk politikk er at den virker også når den mangler. Det er som kjent fire måter å holde styr på statens økonomi på: gjennom statens utgifter, gjennom dens inntekter, gjennom det som bevilges utenom budsjettet, nemlig lønningene, og det som styrer når Norge selv ikke styrer, nemlig markedet og renta. Den siste er den verste formen for økonomisk styring, for da er det de som har mest fra før som vinner en ekstrapott. Men først og fremst er rentenivået et uttrykk for hvor godt eller dårlig politikerne styrer. når renta går opp, har politikken abdisert, når den går ned, har politikerne rimelig kontroll og kan investere i arbeidsplasser. Eller for å si det annerledes: Når renta går opp, skifter politikeren fra å styre til å sette tingene over styr. Bondevik har ikke greid å holde sin flokk på den smale vei. Han burde være den første til å vite at det fører i fortapelsen.
  • Statsministeren laget i går et poeng av at sentrumsregjeringen, har etablert det han kaller «et tredje tyngdepunkt i politikken». Det er et annet uttrykk for Anne Enger Lahnsteins «blokkuavhengighet». I virkeligheten har jo regjeringen vist at den er høyst avhengig av blokker. Blokkuavhengighet er blitt en vingleline: Først inviterer den til venstre for å øke skattene, så går den til høyre for å reduserer dem. Men du kan ikke drive på slik uten å skape mistillit. Regjeringen har prøvd å kjøre slalåm, men har kjørt på portene.
  • Det viktigste vi alle har lært under denne regjeringen er at ansvarlig politikk med så liten parlamentarisk basis må føre til selvutslettelse. Regjeringen står i valget mellom seg selv og sine interesser i å bli sittende eller nasjonen som skriker på en strammere økonomisk politikk. Men det siste får de ikke uten å ofre. De har sagt at kontantstøtte er det viktigste av alt. Prisen på den er den renteøkningen vi har fått. Prisen kan med andre ord bli nye gjeldsofre. Blir det en for høy pris for «blokkuavhengighet»?
  • Problemet med mindretallskoalisjoner er at alle skal ha sitt. Når én har fått, sier de andre: Enn jeg, da? Det har selvsagt vært saker som ikke koster penger. Bispeutnevnelser f eks koster bare splittelse. Den føres på andre konti enn den økonomiske. Men det er heller ikke gratis. Og enda er det uklart hva Venstre får. Partiet må jo ha oppdaget at i Barnedepartementet sitter en søster av Vestlandsfanden og vil regulere våre liv i samsvar med sine verdier. Men er de Venstres?
  • Statsminister Kjell Magne Bondevik er nok en behendig politiker. Men i denne rollen er det ikke nok å være veltalende. I politikken er det slik at handling taler høyere enn ord. Og her er det så visst ikke nok med sinnelagsetikk, det dreier seg i høy grad om konsekvensetikk. På det punktet har verken regjeringens eller dens sjef overbevist ved slutten av 1. klasse.