Fanget i nettet

Er Internett en fare for demokratiet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

INTERNETT ER EN LYKKETILSTAND. Aldri før har så mye informasjon vært så lett tilgjengelig for så mange. Aldri før har mennesker med spesielle interesser så lett kunnet finne fram til hverandre. Det har aldri vært så lett å bli kunnskapsrik raskt som nå.

Likevel finnes det de som ser det helt annerledes. Cass Sunstein er professor ved universitetet i Chicago, og har nettopp gitt ut en debattbok, «Republic.com», der han argumenterer for at nettopp kvalitetene ved nettet er det som gjør nettet til en fare for vårt politiske system - og i siste instans for vårt demokrati.

I EN FORSTAND ER nettet grunnleggende demokratisk. Alt er tilgjengelig for alle. Alle står fritt til å dra dit de vil, for prisen på et tellerskritt. Og alle kan få sagt akkurat hva de vil. Problemet, mener Sunstein, er at det ikke nødvendigvis lenger er noen som hører på. Og hvis vi ikke hører på hverandre lenger, hvor blir det da av den offentlige debatten?

Ved siden av den ufattelige mengden informasjon er det nettopp valgfriheten som kjennetegner nettet. Men valgfriheten gir også ubegrenset mulighet og anledning til å velge bort synspunkter man ikke liker

DE FLESTE ANSTENDIGE pratelinjer har en filterfunksjon der man kan «skru av» masingen til mennesker man ikke ønsker å høre mer fra. Filteret gjør at bråkmakeren, eller dissidenten, forsvinner. Ikke i virkeligheten, selvsagt, men i din internettverden.

Slik skjer det også idet man velger hvilke steder man vil gå på nettet. Det er ingen sak å finne nettsteder bare befolket av rasister, ekstremister og fanatikere. På disse stedene utveksler likesinnede sine synspunkter, godt skjermet fra motforestillinger. Dyrevernere og dypøkologer kan på samme måte finne sine steder, lykkelige oaser der alle har skjønt hva det egentlig dreier seg om. Mennesker med motforestillinger er sjelden populære på slike steder, besøker de, blir de sjelden lenge. Summen av menneskers frie private valg skaper gettoer for gjensidig beundring.

MEN POLITIKK ER IKKE PRIVAT . Politikk er i sin natur offentlig - den må finne sted i et offentlig rom, der meninger kan prøves ut og bryne seg mot hverandre.

Forskning viser at der hvor forskjellige meninger luftes i samme forum, beveger debattantene seg langsomt mot sentrum, i felles forståelse. Der hvor diskusjonen er begrenset til meningsfeller, beveger meningene seg mot det ekstreme. Det gjelder enten diskusjonen foregår på et gutterom fylt med nazisymboler eller på et nettsted viet voldelig kamp mot vår økonomiske verdensordning. Fenomenet kalles gruppepolarisering. Det øker ikke toleransen for andres meninger, og det hjelper ikke et samfunn å finne fram til de kompromissene et offentlig politisk samfunn er nødt til å søke.

PARADOKSALT NOK BLIR DET DA , ifølge Sunstein, nettopp det frie valg som blir en fare for våre demokratiske mekanismer. Dersom vi alle kan filtrere oss fram til en informasjonskanal som den internettfilosof Nicholas Negroponte har døpt «The Daily Me», der vi bare får de meningene og de faktaene vi liker, kan vi miste vår forståelse av andre mennesker og deres synspunkter og behov. Demokratiet fragmenteres til døde.

Alternativet kan bli et konsumentdemokrati, der vi stemmer med kredittkortet i stedet for stemmeseddelen. Nettverkene oppløser nasjonsstrukturen. Vi er ikke lenger i samme båt som naboen, vi er i samme interesseforening som entusiasten i Australia. Vi får drive med vårt uten vanskelige motforestillinger.

Her finnes det motforestillinger. Nettentusiaster har påpekt at så snart vi får kopisikre signaturer på nettet, burde det være mulig å arrangere folkeavstemninger over nett. Slik kan vi gjenvinne et direkte demokrati, slik allmøtene i bysamfunnene fungerte i Hellas (unntatt for kvinner, slaver og utlendinger, da). Nettfolkeavstemninger vil tvinge fram politiske debatter hos folk flest, i stedet for at slikt blir delegert til profesjonelle politikere. De som grøsser ved tanken på hva slike folkeavstemninger kan komme til å vedta, stoler ikke på folket. Det er neppe spesielt demokratisk, hevder disse nettentusiastene.

Professor Sunstein er på sin side langt mer opptatt av den politiske prosessen enn av resultatet. For ham er det debatten, den offentlige striden mellom forskjellige synspunkter, som er det viktigste i prosessen, ikke resultatet.

HAN MENER LØSNINGEN bør ligge i mekanismer som styrer oss mot å ta inn de meningene vi ikke liker. Var det opp til Sunstein, burde hvert nettsted tilby hurtiglinker til nettsteder som fremmet motsatt syn. Slik vil vi i det minste bli minnet på at ikke alle andre nødvendigvis er enig i det vi selv anser som opplagt.

SVAKHETEN I SUNSTEINS ARGUMENT er at vi ikke alle nødvendigvis har lyst til bare å oppholde oss der alle er enig med oss. I det minste ikke hele tida. Slik det kan finnes en lyst hos oss til å oppsøke interessefellesskap, har vi en drift mot et offentlig forum, simpelthen for å «vite hva som foregår». Inntil videre er både aviser og fjernsynsstasjoner slike fora. De viser ennå ingen tegn til å forsvinne. Mennesker liker ikke bare å være enige. Noen av oss liker til og med fortsatt å krangle også.