Fanget i Sibir

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Voksenopplæring eller maktdemonstrasjon? Valget av Khabarovsk, i Russlands fjerne østen, som stedet for toppmøtet mellom EU og Russland, understreker både at Russland er endeløst og at Kina er like nær som EU. Så bare ved valg av møtested pekte Russland nese til EU denne uka. Alle de politiske problemene kom i tillegg. Da toppmøtet ble avsluttet i går, var konfliktene enda skarpere enn da det startet. Her er høydepunktene.

TOPPMØTET BLE avsluttet med en skarp advarsel fra president Dmitrij Medvedev om at EUs nye samarbeidspartnere i øst ikke måtte brukes mot Russland og landets interesser. «Jeg vil ganske enkelt ikke at dette partnerskapet skal konsolidere enkelte stater med anti-russiske holdninger, med andre europeiske stater», sa Medvedev. Altså, Russland vil ikke at det de oppfatter som georgiske og ukrainske holdninger til Russland skal spre seg til de andre fire landene som er med i EUs nye partnerskap i øst, slik at det blir en anti-russisk klubb. Alle landene er tidligere Sovjet-republikker i vest og sør. Heller ikke når det gjelder energi kom man noe lengre etter at også vinterens gass-konflikt med Ukraina satte forholdet mellom EU og Russland på en tøff prøve. Russland skrudde igjen av gassen, og Europa frøs i 40 graders kulde fordi transittlandet Ukraina ikke betalte gassregningene sine til Russland. I vinter lovet både Russland og Ukraina kundene i EU bot og bedring. Men Medvedev brukte toppmøtet til å understreke at problemene med Ukraina som transittland ikke er over og at nye gasskonflikter godt kan komme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

EU OG RUSSLAND er hverandres største handelspartnere. Det skulle man ikke tro etter denne ukas møter. EU ble som kjent bygget med handel mellom landene som politisk ideologi og tillitsskapende politisk sement. De som har håpet og trodd - og de var mange - at det samme skulle skje mellom EU og Russland har så langt tatt grundig feil. Den gjensidige skepsisen er større enn på lenge. Diplomater i EU begynner å stille spørsmålstegn ved om det i det hele tatt er dekning for et «strategisk partnerskap» med Russland. De hevder at forholdet mellom visjonen om det strategiske partnerskapet er fjern fra virkeligheten, og at det bare blir fjernere og fjernere.

FOR ET ÅR SIDEN håpet de fleste at det skulle bli annerledes. Dmitrij Medvedev var nettopp valgt til Russlands nye president. Han skulle - trodde mange - bli det russiske ansiktet som om- verdenen kunne snakke med. Medvedev var valgt nettopp for å normalisere forholdet til EU, USA og omverdenen, var omkvedet. Men så kom krigen i Georgia i august i fjor. Den løse kanonen Mikhail Saakasjvili i Georgia startet en krig som Russland utnyttet til det ytterste. Bush-administrasjonens yndling fikk juling og ble gitt ei lekse som Vesten ikke bare kunne stå å se på. Ansiktet som skulle kommunisere med omverdenen - Dmitrij Medvedev - var svinebundet til en aggressiv russisk utenrikspolitikk og polemikk. De russiske generalene som var skeptiske til valget av Medvedev som president kunne smile i barten. Medvedev var likevel ikke Russlands undergang. Og ennå skaper krigen problemer. Fordi denne månedens NATO-øvelse i Georgia gjør at Russland igjen har utsatt å gjenoppta de normale diplomatiske forbindelsene med NATO.

SÅ LA OSS VENDE oss mot øst, der toppmøtet fant sted. Ved Khabarovsk renner grenseelva mot Kina, Amur-elva. Høye sandbanker hever seg over elva der Kina og Sovjetunionen utkjempet grenseslag med flere hundre døde så seint som i 1968. For de to kommunistiske atommaktene var bitre ideologiske fiender i kulturrevolusjonens tid, og omverdenen var både engstlige og skadefro vitner til dette kommunistiske familiedramaet. Nå er det ganske annerledes. Etter elvecruise med Medvedev og EU-toppene kunne europeerne ta en tur i byen Khabarovsk og se at kinesere er en vesentlig del av den økonomiske utviklingen av Russlands fjerne østen. De driver skogen, de driver gruver og de er byggebransjen. Og mens byråkratene i EU begynner å tvile på om begrepet «strategisk partnerskap» med Russland har noen mening, så kunne de ved selvsyn observere at «strategisk partnerskap» mellom Russland og Kina er en realitet.

ET GODT STYKKE sør og vest for Khabarovsk ligger den kinesiske finanshovedstaden Shanghai. Da megapolisen ble formet som det nye Kinas finansielle motor på 1990-tallet, så var byen i 1996 vertskap for Russland og land i Sentral-Asia som dannet det som seinere skulle bli kjent som Shanghai Cooperation Organisation. Organisasjonen omfatter Kina, Russland og landene i Sentral-Asia, mens Mongolia, Iran, Pakistan og India er observatører.

ORGANISASJONEN HAR utviklet seg fra å være en drøm om mer økonomisk samarbeid til å bli en organisasjon med økonomiske og politiske muskler med store sikkerhetspolitiske ambisjoner. Russland vil gjøre den til et alternativ til amerikansk og atlantisk dominans i internasjonal politikk. Og Kina vil gjøre den til et senter for å utfordre USAs globale økonomiske dominans som allikevel er på hell. Organisasjonen teller dessuten nesten halve verdens befolkning. Derfor fikk EU-toppene presentert minst to historier på toppmøtet med Russland i Khabarovsk. Den første at Russland er enormt. Den andre at Russland kan spille hjemmekamp på minst to baner samtidig. Og voksenopplæringen må bestå

i at verden er større enn strikkmotorflyene som frakter EU- byråkrater mellom Brussel og Strasbourg.