Fangstmannen

Navn: Alder: ca. 170 årYrke: Fangstmann

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Han er 2,20 meter høy og troner på sokkel på det nye Ishavstorget i Alta. Her skuer barskingen ut over Ishavet. I går ble han avduket, han har kostet en halv million kroner, og mange i Alta har gitt sin skjerv for å hedre en kystens sliter. Enten han nå var skytter, gast, kokk eller skipper om bord.
  • Kunstneren Per Ung har formet ham, akkurat slik han skapte fiskerkona - den mektige skulpturen som er plassert ved innseilinga til Svolvær.
  • Jo, fangstmannen i Alta står og peker målbevisst utover havet. Det er jo dit han alltid har vært på vei, helt siden 1830-tallet. Han har det han behøver - skinnlue på hodet, lærstøvler, hakapik, dragartau og kniv i beltet. I ishavsbygda Alta er han en sagnomsust helt, en man snakker om med ærefrykt i stemmen.
  • Han kom fra både bygd og by i Nord-Norge, det var fattigdom og sult som drev ham ut på jakt etter et utkomme til seg og sine. Han dro ofte langt og fikk et eventyr med på kjøpet - til den russiske Kvitsjøen, til Newfoundland, Barentshavet, Svalbard. Han skulle til isen for å skyte sel, isbjørn og hvalross. Først i seilskute, deretter i motoriserte farkoster. Kunnskapen om fangsten gikk gjerne i arv, fra far til sønn. Og så videre. Mange pionerer dro ut igjen og igjen, andre gjorde det til en vane å overvintre i isødet på Svalbard. Slik ble legender skapt.
  • Det er en historie om store bragder da mannskapet vendte hjem med kjøtt, skinn og en liten smak av rikdom. Da det ble feiret og skålt mellom kjeftsterke karer, gjerne på klassiske steder som Ølhallen i Tromsø. Men i kirkebøker langs kysten står det også nedskrevet hvor skjebnesvangert det var å utfordre voldsomme naturkrefter på et ugjestmildt storhav i nord. I dag kan vi knapt ane de ufattelige tragediene da ingen kom tilbake og familiefedre fikk ishavet som grav - etter at skuter forliste i voldsomme stormer. Derfor er fangstmannens historie også en beretning om lidelsen og sorgen hos kvinner og barn som ble aleine med strevet på småbrukene hjemme.
  • Nå til dags holdes den viktige kulturarven levende av mangt et ivrig historielag kysten rundt. Ishavsskutenes historie er også grundig dokumentert i to bind. Og fortsatt hender det at unge menn følger i sine forfedres fotspor. Men både omfanget og lønnsomheten er mindre, og selfangst i et nytt årtusen er dessuten kontroversielt, sjøl om regelverket er strengt og inspektørene mange. Blod på hvit snø blir aldri god Norges-reklame, sjøl om dagens beskjedne ishavsfangst begrunnes med å opprettholde balansen i havets økosystem.