Fantasi i Bjørvika

Kom ikke og si at Oslo-folk er uinteressert i hvordan byen skal se ut. I tusentall har hovedstadens borgere vandret forbi Operahus-tegningene på Fornebu, de har studert avisenes gjengivelser og har vært ute på Internett for å la seg forføre og irritere av arkitektenes inspirerte fantasiverden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne veldige interesse for byen står i skarp kontrast til hva politikerne er opptatt av. De lar det offentlige rom forfalle. Det er selvsagt bra at syke og eldre skal komme først. Men de friske og unge har også sine interesser. De skal jo ferdes i byen, i gatene, i parkene. Ja, selve ordet politikk kommer fra det greske ordet for by - polis. Det forteller noe om at politikk ikke bare handler om å bevilge, men også om å skape menneskelig samkvem.

  • Utstillingen på Fornebu er i seg selv den største i sitt slag i Norge noen gang. Den viser at interessen for oppgaven også er enorm blant verdens arkitekter. Mange av dem er åpenbart fascinert av Oslo. De ser på byen som en attraktiv utfordring, som et landskap så å si uberørt av moderne menneskehånd. For det er jo slik her i landet at hovedstaden helst ikke har skullet ha monumentale bygninger. Her skal helst ikke bygges i det hele tatt. Det var i det 19. århundre, da landet ennå var et u-land, og i begynnelsen av det forrige, man reiste slike bygg. Det siste monumentalbygget i Oslo som setter et stempel på byen er Rådhuset, ferdigstilt i 1950. Ellers er det meste sammenklemt i gateløp eller bakgårder, som Konserthuset.
  • Derfor gir operatomta løfter. Den har sjø og luft rundt seg. Operaen kan bli et landemerke, ikke bare for danskebåten. Tomta har sine åpenbare begrensninger, selvsagt. Arkitektene vet ikke hva slags omgivelser bygningen vil få. Og bygningen skal ikke fungere som starten på en byutvikling, ifølge politikerne. Derfor er tegningene slik de nå foreligger kontekstløse. De skal utføres i det store tomrom. Her ligger ingen ting i veien, bortsett fra nettopp den store veien, trafikkmaskinen som det ennå er stor usikkerhet om framtida for. Det gjelder også grunnen under bygget. Ingen vet hva som befinner seg der. Kanskje oppdager de et nytt Osebergskip når de begynner å grave.
  • Hva venter vi så av en arkitektkonkurranse av dette slaget? Vi har forestillinger om at en bygnings særpreg sier noe om dens funksjon. Vi har vel en forventning om at Operaen skal se ut som en opera. Utstillingen etterlater nok et blandet inntrykk i så henseende. Noen av modellene minner mer om naturen rundt byen, om isbreer, trær, fjell og iskrystaller enn om et musikkens og dramaets tempel. Her er allusjoner til nordlys og stjernehimmel, her er skip under seil og her er sant for dyden et åpent skjell. De av oss som har trodd det skulle gå i retning av Milano-operaen, er nok skuffet. Her er lite som minner om det klassiske operahus fra det 19. århundre, med søyler og barokke snirkler og publikum i etasje etter etasje oppover. Samtidig er her lite av funksjonalismens enkle firkanter. Men hvis bygningen skal tolke det som skal være inni den, og ikke bare inni hodet på en arkitekt, får noen av oss problemer.
  • Hva er så det originale i tegningene? Mye minner jo om Utzons Sydney, noe om Gehrys Bilbao. Arkitekter er som andre, flytekorker på tidas motehav. Det blir juryens oppgave å skjære igjennom. Og selv om invitasjonen handlet om å lage et operahus, med god akustikk, gode stoler og mulighet for å kjøpe sjokolade i pausen, som Kjell Bækkelund sier, må beslutterne legge vekt på at bygningen også skal få betydning for bydelens og byens utvikling.
  • Under alle omstendigheter viser tegningene at noe er i gang med Oslo. Vi må bare håpe at prosjektet ikke tar makten fra dem som skal lede prosjektet. Det er allerede grunn til å spørre om den økonomiske rammen holder. Det er kanskje like greit å gjøre som regjeringen ser ut til å gjøre i fregattsaken: De utvider den. Hvis ikke må noen allerede nå belage seg på å sitte i granskingskommisjonen. For samme hvordan det går, så kan vi ikke bare sitte igjen med scenen og frontlosjen. For øvrig finnes det neppe noen opera i verden som er sluttført innenfor de planlagte økonomiske rammer, like lite som andre monumentalbygg er blitt det. Det er det ingen grunn til å ta tungt. Vi har råd. Dessuten er det jo de byggene som har fått de største overskridelsene som blir dem vi er mest glad i.