- Får en dritt-jobb, uansett

BEOGRAD (Dagbladet): To år etter at Slobodan Milosevic ble styrtet, har Igor Stojanovic (23) fått nok av det politiske spillet i Serbia. - Jeg ender i en drittjobb, uansett.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ikke alle Beograds unge studenter er like ribbet for illusjoner som Igor. De fleste andre vil i hvert fall stemme under det serbiske presidentvalget 29. september - et valg som ventes å bli et oppgjør mellom reformpolitikeren Miroljub Labus (55) og den jugoslaviske presidenten Vojislav Kostunica (58).

Labus besøker Norge i dag og i morgen, sammen med sentralbanksjef Mladjan Dinkic.

Igor og hans venninne Marija Vecerinovic (23) er mest opptatt av hverandre der Dagbladet møter dem på Plato, treffsted nummer én for Beograds unge. Marija har studert design, men er arbeidsløs. De har vært kjærester i en måned.

Fra politikk til pop

For to år siden kokte det av politisk aktivitet her på platået ved Beograds filosofiske fakultet. Hele 90-tallet var det slik. Men ikke denne hetedirrende søndagskvelden i august 2002.

Der appellene før tordnet ut av megafonene, der makthaverne ble utsatt for tirader av spott, surrer nå låten «Poor Leno» av Röyksopp i bakgrunnen. Ja, norske Röyksopp, pluss amerikanske og engelske popband.

Det småprates under parasollene, over kaffekoppene og ølglassene. Men de fleste forsøker å styre praten unna politikk.

Det gjelder også Dragana Zarkovic (25), Nadezda Nedic (24) og Slobodan Georgijev (26).

Dagbladet spurte de fem serbiske studentene om hvordan de ser på dagens situasjon, på Milosevic, og hvilke forhåpninger de har for framtida.

Marija: - Jeg har politikk helt opp i halsen. Jeg tenker på meg selv, min familie, venner, vårt nære miljø.

Slobodan: - Siden jeg jobber i et politisk magasin ved siden av litteraturstudiene, hører og leser jeg alt om politikk. Men jeg er ikke typisk. Mange har mistet interessen. De er opptatt av å leve et normalt liv, av økonomisk sikkerhet.

Dragana: - Vi snakker ikke lenger politikk når vi møtes. Før var alt politikk.

Dagbladet: - Men selv om dere alle sier at interessen for politikk er mindre enn før, hvordan ser dere på dagens regime i Serbia?

Igor: - Zoran Djindjic er en moderne, politisk fyr, men jeg er ikke sikker på om han bare tenker på andre.

Marija: - Han er smart, snakker godt for seg, men jeg vet ikke. Vojislav Kostunica er sikkert et godt menneske.

Igor: - Dumming. Han burde tatt jobb i en humanitær organisasjon.

Slobodan: - Etter at Milosevic forsvant, hadde vi en forestilling om at det rykket helgener inn i regjeringskontorene. Så oppdager vi at de er vanlige mennesker med sine feil, at også politikere har elskerinner...

Dragana: - Striden mellom Djindjic og Kostunica irriterer folk mer enn den engasjerer. Sånt er ødeleggende i den situasjonen Serbia nå befinner seg i.

- Lot seg lede

Dagbladet: - To år etter at Milosevic ble styrtet, hvordan ser dere på ham i dag?

Marija: - Jeg liker ham ikke, men jeg tror ikke han er så skyldig som de påstår i Haag. Jeg tror at han lot seg lede av folk rundt seg. Ingen er bare hundre prosent god eller ond. Men jeg var med ved parlamentet da han ble styrtet for snart to år siden. Jeg var livredd, jeg trodde at jeg skulle bli drept.

Igor: - Jeg var med på å storme en politistasjon. Milosevic ødela våre byer, våre liv. Men 5. oktober 2000 er bare en dato. Jeg tenker ikke så mye på det lenger.

Marija: - Men vi var så stolte der og da. All den energien.

Dagbladet: - Og rettssaken ved FNs krigsforbryterdomstol i Haag?

Dragana: - Rettssaken er en farse på grunn av manglende troverdighet hos flere av vitnene. Jeg er lite imponert over aktoratet. Domstolen er ikke politisk uavhengig. Men det betyr ikke at jeg har det minste sympati for eller synes synd på Milosevic.

Slobodan: - Så lenge USA ikke undertegner avtalen om en permanent krigsforbryterdomstol, blir det som foregår i Haag en sofistikert form for kolonialisme.

Nedezda: - Det virker som om aktoratet ikke vet hvem som var hvem i regimet. Det virker som om sjefanklager Carla del Ponte først tok ut tiltale og begynte å samle bevisene etterpå.

Dagbladet: - Men er ikke et oppgjør med fortida nødvendig også her i Serbia?

Nedezda: - Vi har ingen tradisjoner for slikt. Og kravet fra utlandet har ikke annen hensikt enn at vi serbere skal skamme oss og holde kjeft de neste ti åra.

Dragana: - Vi må erkjenne og tilstå for verden at vi foretok oss forferdelige ting. Men ikke slik som kjente serbiske menneskerettighetsaktivister som Sonja Biserko og Natasha Kandic gjør det. De legger seg flate for Vesten, for å få anerkjennelse og finansiell hjelp. Det ble også begått forbrytelser mot serberne. Det må også fram.

Pessimister

Nedezda: - Det har ingen hensikt at våre regjeringsmedlemmer ber den kroatiske statsministeren Ivica Racan om unnskyldning. Jeg tror mer på at vi gjør som i Sør-Afrika, der menneskene forteller sine personlige historier, og der siktemålet er at man skal komme fram til en forsoning.

Dagbladet: - Med alle problemene, ser dere en framtid i Serbia?

Igor: - Folk her i Serbia vil aldri endre seg. Jeg er pessimist. Jeg vil vekk, i hvert fall til Slovenia. Først må jeg gjøre unna militærtjenesten for å få pass. Deretter forlater jeg Serbia. Landet trenger meg, men har ikke gitt meg noe. Det fortjener meg ikke. Jeg tror jeg vil havne i en drittjobb uansett hvor jeg drar. Jeg er fra Beograd og er fatalist.

Marija: - Jeg vet ikke om jeg er optimist eller pessimist. Jeg har mange planer, men jeg våger ikke å tenke på morgendagen. Jeg kunne tenke meg å bli med Igor. Jeg får se. Vi har kjent hverandre bare en måned. Unge mennesker har forresten ikke råd til å gifte seg. Jeg har lett etter jobb i tre måneder uten å finne noe.

Igor: - Ingenting har forandret seg i dette landet. Men det er da forskjell på Miroljub Labus som president og Slobodan Milosevic.

- Igor: - I navnet, ja. I går kalte de styrende seg kommunister, i dag demokrater, i morgen - Greenpeace?

Dragana: - Hovedproblemet her i landet er at hjerneflukten fortsetter. Ungdommen, de intellektuelle, forsvinner ut av landet.

Slobodan: - Mange føler at de står overfor et valg mellom å forsøke å bygge landet eller tenke på seg selv og dra.

Nedezda: - Om jeg fikk en god jobb i utlandet, ville jeg dra. Men bare for en periode. Jeg liker meg her. Jeg har kanskje en naiv forestilling om at menneskene her vil vise sine gode intensjoner dersom de får sjansen.

Igor: - I 50 år hadde vi Tito. Foreldrene mine ble innprentet at vi skulle bygge landet, og så skulle vi leve lykkelige for bestandig. Nå skal vi starte på nytt igjen. Jeg har ikke energi til å være med på dette. Jeg vil leve mitt eget liv, ta vare på meg selv. Jeg er ikke interessert i verden utenfor, heller. Hvorfor skal jeg bry meg om sulten i Afrika? Jeg vil ikke ha Afrikas problemer, men de små, marginale problemene dere har i Norge.

- VI MÅ ERKJENNE og tilstå for verden at vi foretok oss forferdelige ting, sier serbiske Dragana Zarkovic (25).