«Får jeg se min datter igjen?»

Kripos har registrert 59 uløste saker der små barn er blitt kidnappet ut av Norge - ofte til land som ikke er med i noe internasjonalt lovsamarbeid. Tilbake sitter fortvilte foreldre som mister kontakten med barna sine.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Iransk-norske «Leila» (27) trodde datteren (3) skulle på tivolitur til København med faren. Men han dro til Iran i stedet. Reiser «Leila» etter, kan hun ende i fengsel.

Det er stille i den lille leiligheten et sted på Østlandet. Barnelatteren er borte. Det er ingen å følge til barnehagen om morgenen.

Det er over et halvt år siden «Leila» sist så datteren «Nadja». Hun har tenkt på alle mulige løsninger for å få datteren tilbake. Hun vet ikke om hun noen gang får se henne igjen.

- Jeg har snakket med barnets far. Han fortalte at de er i Iran, og at jeg aldri vil få se henne igjen, sier «Leila».

Skulle på tivoli

Det var i juni i fjor at barnefaren kom til «Leila» og spurte om å få ta med lille «Nadja» på tivolitur til København. Han hadde flyttet fra dem da datteren var ett år, og frasagt seg samværsretten og foreldreansvaret.

«Leila» var i tvil om hva hun skulle gjøre. Men hun kom til at han burde få treffe datteren, fordi det var best for henne.

Men allerede den første dagen ante hun uråd:

- Jeg fikk ikke kontakt med «Nadja» på telefonen til faren. Da jeg oppsøkte leiligheten hans, fikk jeg vite at han hadde flyttet, sier «Leila».

Maktesløs

Ei tid seinere ringte ekssamboeren og fortalte at han var i Iran. Han fortalte at familien ville ta seg av datteren, og at hun bare skulle glemme dem.

- Det er umulig å glemme sitt eget barn. Det er jeg som har foreldreretten. Hver eneste dag tenker jeg på henne. Jeg frykter at hun blir lenger og lenger borte fra meg for hver dag, sier «Leila».

Hun er fortsatt iransk statsborger og kan derfor ikke reise til hjemlandet for å hente datteren, selv om hun har vært inne på tanken.

Den allmenne oppfatningen er at et barn tilhører farens familie, sier hun.

«Leila» har en rettslig kjennelse fra en norsk domstol som slår fast at det er hun som har foreldreretten, og at barnefaren ikke har rett til samvær med datteren. Papirer som foreløpig er lite verdt i Iran.

Kontakten med norsk politi har ført til at hun har mistet mye av kontakten med det iranske miljøet.

- Men jeg kan ikke leve med at datteren min bare blir tatt fra meg, sier «Leila».

Trenger penger

Hun har tatt kontakt med Advokatfirmaet Ellen Moen og rådført seg med den danske organisasjonen Daphne. Nå har hun kommet i kontakt med en kvinnelig iransk advokat som kan hjelpe dem, men inngangsbilletten er dyr.

Vel 15000 kroner krever den iranske advokaten for å starte arbeidet. Da kan advokaten lokalisere datteren, oversette alle norske dokumenter og prøve saken for det iranske rettssystemet eller forhandle med familien.

- Nå har jeg ikke pengene, og jeg vet ikke hvordan jeg skal skaffe så mye penger, sier «Leila» stille.

Mange saker

I dag er det ingen offentlige støtteordninger som kan hjelpe dem som har kommet i samme situasjon som «Leila».

Ifølge statistikk fra Kripos er det 59 slike saker i Norge.

- Jeg er innvilget fri rettshjelp fra Justisdepartementet, men den gjelder selvsagt ikke for forhold utenfor Norge. Nå har vi foreløpig gjort alt vi kan gjøre i Norge. Vi er avhengig av å få en dialog i Iran for å komme videre i saken, sier «Leila».

RÅDLØS: Hver eneste dag tenker «Leila» på datteren, som ble kidnappet av sin far i juni. Selv om hun har rettslige papirer på at hun har foreldreretten, føler hun seg maktesløs.