Far på ferde

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I sommer strømmer turistene til det vesle tettstedet Seljord i Telemark for å delta på Countryfestival og Dansebandgalla, fire timer lenger vest fylles bygda Skånevik når 10.000 bluesinteresserte samler seg til festival, mens 100.000 forventes å dra 7 timer fra Oslo for å høre på jazz i Molde. Så, hvorfor er det en rockefestival plassert midt i ferieparadiset Kristiansand vi bekymrer oss over?

I morgen starter Quartfestivalen i Kristiansand, og mye står på spill for sjef Arild Buli som i fjor overtok festivalen etter det nye styret måtte avlyse pga. sviktende billettsalg. Fra å bli sett på som en stormannsgal gjøgler som ikke fikk støtte fra kulturrådet eller Cultiva, virker vinden til å ha vendt rundt Buli som har stått alene på torget delt ut brosjyrer. 18.juni vedtok bystyret å la dem slippe å betale 305.000 leie for odderøya. «Quart framstår med Buli som en jordnær, hardtarbeidende og folkelig organisasjon» skrev kommunikasjonsrådgiver Atle Christiansen i Fædrelandsvennen tidligere i vår. Norges Energi kjøpte 200 dagspass til sine ansatte, og «La oss grave fram det lille vi har igjen av stolthet og positivitet ved å kjøpe festivalpass til årets Quart. Det er jo ikke hver dag man har muligheten til å bli frikjent for mord» sto det skrevet i et annet leserbrev i lokalavisa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alle festivaler i Norge er avhengig av å ha lokalsamfunnet på sin side, og er stedet en turistattraksjon fra før er det en smal sak å fordoble både omsetning i sentrum og ferietrafikk noen uker om sommeren. Så, er det en familiefestival med norske storheter som Marit Larsen, Madrugada iblandet et nytt billig band som DonkeyBoy og lokale helter som Thom Hell, Alejandro Fuentes og Erik Faber som begynner i morgen? Er Myggen konferansier, og vil det være en liten eng der barna kan ri på løveunger og få autograf av Kaptein Sabeltann og Jorun Stiansen?

Nei, Quart-festivalen er som den tynne, rare gutten som møter på skolen etter friåret. Slike comeback kan gå veldig bra, men vanligvis er nykommeren rimelig fjern. Mens alle de andre i klassen har begynt å gå i økologisk bomull og spise soyaburgere, kommer den tilbakevendte sønn drassende med en flytende strand, den største scenen som noen gang er satt opp i Norge og en to etasjers nattklubb, konstruert for anledningen. Har du sett for en utspjåket jåle! Er han noe kul da? Vel, ja han har jo peiling, men han er innmari rar lissom. Han liker Marilyn Manson og Placebo, veldig 1999, egentlig. Og han liker hip hop, men smisker med fedrene ved å flashe Slash samtidig som han flørter med døtrene ved å ha med seg Black Eyed Peas? Tja, han er sikkert grei og sånn, men innmari RAR!

Med sine stormannsgale foreldre er Quart-festivalen blitt det klassiske fosterbarnet som egentlig hadde ok forutsetninger, men kronisk uflaks med sine skiftende foresatte. Nå heier den nye stefaren på barnet fra sidelinja, roper at han skal løpe fortest og score mål – uten å ense at adoptivsønnen var sykemeldt i hele fjor, og sloss med topptrente kollegaer på anabole steroider. Foreldrene til Quarten har alle hatt til felles at de er velmenende, men uten evne til å se hva som faktisk bor i denne skamferte 17-åringen. De har ikke tatt inn over seg at idrettsskaden fra 2007 er så alvorlig at det krever både tid, flaks og hardt arbeid for å komme opp på nivå igjen. Ingen virker heller til å ha tenkt tanken at Quart kanskje er sunnest, best og finest for omgivelsene om han får konkurrere i sin egen divisjon og heller møte Skånevik, Stavanger og Seljord i festivalkampen.