Far til tiltalt barneraner visste ingenting

Faren til hovedtiltalte i barneranssaken visste ikke hva sønnen var involvert i før rettssaken mot ham begynte. Nå vil han at sønnen skal ta den straffen han fortjener.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Sønnen min gråter når vi snakker med ham. Han er veldig nervøs, og sier at han angrer seg, sier faren til hovedtiltalte i barneranssaken.

De siste to ukene har firebarnsfaren fulgt rettssaken mot sin eneste sønn i Oslo byrett. Sammen med horder av pressefolk har han sittet stille på bakerste benk og pint seg gjennom nærmere sytti vitneforklaringer.

- Ikke sant

- De fleste tiltalene mot ham fikk jeg først vite om under rettssaken. Men det er ikke sant alt som er blitt sagt om sønnen min. I frykt for represalier påtar han seg skyld for lovbrudd han aldri har gjort, mener faren.
I dag starter statsadvokatens prosedyre mot de fem barneranerne. Morgendagen er satt av til forsvarernes prosedyrer. Først om to- tre uker faller dommen.

- Ventetida er forferdelig, sier faren til hovedtiltalte.

Det er en utslitt og nedtrykt pappa Dagbladet møter kvelden før de avgjørende rettsprosedyrene starter. Ikke engang i den lune stua på Holmlia i Oslo greier han å slappe av. Gang på gang forteller han oss at han er nervøs og får vondt i magen av det som har skjedd.

Får ikke sove

- Verken jeg eller kona mi får sove. Jeg har ikke matlyst lenger. Vi vet ikke hva vi kan gjøre for sønnen vår nå, sier han og nikker mot skjenken på andre siden av stua. Der står et stort fargebilde av en smilende gutt på 15- 16 år. Det var i den perioden den første politianmeldelsen ble levert til bydelspolitiet. Vitner sa han hadde truet en gutt med pistol for å få ham til å gi fra seg tre lommekniver.

Foreldrene skjønte ikke at noe var galt før politiet kontaktet dem første gang for to- tre år siden. Barnevernet hørte de aldri noe fra. Etter hvert bestemte faren seg for å ordne opp på egen hånd:
- Vi sendte ham til slektninger i Pakistan. Han trengte å komme seg vekk fra de dårlige vennene her i byen. Han skulle ha begynt på videregående skole der borte. Men så ble han syk, og måtte komme hjem igjen, forteller faren.

Gir ikke opp

Som fortvilt forteller om alle gangene han har bedt sønnen sin om ikke å gjøre «sånn og sånn». Og som like fortvilt har innsett at sønnen ikke lyttet.

Men som ikke gir opp sønnen sin ennå. For nå har det kommet et brev fra fengselet: Gutten som er tiltalt for grove barneran, skriver hjem at han angrer på det han har gjort.
At han skjønner alt mye bedre nå. Og at det er «de dårlige vennene hans som har trukket ham med på ting han egentlig ikke ville gjøre».

- Vi har sagt at nå må han ta den straffen han fortjener. Etterpå vil jeg råde ham til å flytte til Pakistan. Så han får roet seg, og kommet seg vekk fra det dårlige miljøet han har vanket i. Bare der kan han begynne et nytt liv, tror faren.

Se også kronikk side 38.