Fare for slakt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Norges mest populære band på 90-tallet, D.D.E., funderer på å forlate sitt plateselskap Norske Gram. I går fikk de nye gode argumenter da Trondheim-selskapet ble kjøpt opp av EMI.Siden bransjeveteran og urokråke Gunnar Hordvik startet Norske Gram i 1993, har selskapet utviklet seg til å bli landets suverent viktigste norsk-eide plateutgiver. Mye av årsaken er at Hordvik og co. helt konsekvent har ignorert alt som handler om trender, musikkanmeldere, politisk korrekt musikksmak og holdningene som preger de multinasjonale selskapene med base i Oslo. I kjernen av Norske Grams tankegang og grunnlag for suksess finner man Namsos-orkesteret D.D.E. Da de halvgamle, halvfeite dansebandmusikerne loffet rundt på kontraktjakt en eller annen gang midt på 90-tallet, var det selvsagt ingen av de oppegående multiene som ville ha dem. Selskaper med teft for mulige internasjonale stjernenavn som Diva og Grace, ønsket selvsagt ikke å få firmanavnet tilsmusset av en gjeng bygderaringer med sanger om rumpe, bønder og fest på lokalet.

  • Men Gunnar Hordvik og Norske Gram ville. D.D.E. ble selskapets scoop. Med 570000 solgte D.D.E.-plater på fem år har de forente krefter i Trøndelag opplevd en helt ekstrem suksess i en periode da den øvrige platebransjen har slitt voldsomt med å få fram nye artister.

Et av de selskapene som har slitt mest med å få til musikalsk og kommersielt sett interessante utgivelser, er EMI Norsk. Nå kjøper de Norske Gram fra TV2, «med sikte på å bli sterke på lokalt repertoar» , som det heter i den offisielle uttalelsen.

  • Det er mulig Norske Gram vil bli en styrke for EMI, men at Trondheim-selskapet fortsatt vil være en av de mest markante aktørene i norsk musikkliv synes langt mer usikkert. PolyGrams overtakelse av Sonet og Ivar Dyrhaugs salg av sitt Norsk Plateproduksjon til tyskeide BMG, forteller hvordan multinasjonale eiere på rekordtid sliper ned profil og aktivitet til suksessfulle norske småselskaper. Sonet og NPPs nåværende posisjon som knapt nok synlige etiketter på en og annen skive, er en hån mot de tidligere så stolte selskapene. Det er selvsagt ingen selvfølge at Norske Gram lider samme skjebne. Men faren synes overhengende. EMIs sjefer glaner mot hovedkontoret i London og ikke mot raringer i Namsos. I så fall er det ikke bare publikum som har grunn til å beklage. For hva skal vi musikk-kritikere gjøre når Gunnar Hordvik slutter å sende oss slaktofre fra Åge, Postgirobygget og Brøndbo-gjengen?