Fargeløse Fredrik

Få ønsker Göran Persson tilbake i svensk politikk, men mange sakner ham i debattene, skriver Erling Ramnefjell.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mandag feiret den borgerlige regjeringskoalisjonen av fire partier, den såkalte alliansen, at den har styrt Sverige i ett år.- etter et 12 år langt sammenhengende sosialdemokratisk regime. I dag presenterer statsminister Fredrik Reinfeldt fra høyrepartiet Moderaterna og hans finansminister, Anders Borg, alliansens første statsbudsjett som helt og fullt er dens eget verk. Sverige er i likhet med sine nordiske naboland inne i en kraftig høykonjunktur. Regjeringen har senket skattene, titusenvis har fått nye jobber, lønningene har økt, statsfinansene er sterke og de fleste venter at utviklingen skal fortsette. Men det svenske folk tar ikke bølgen av begeistring. Tvert om. Alliansepartiene sliter med dårlige meningsmålinger, mens opposisjonen, først og fremst Socialdemokraterna, har økt sin oppslutning kraftig siden valget, trass i at partiet har drevet lite opposisjonspolitikk. Deres nye leder, Mona Sahlin, har brukt mesteparten av tida etter at hun ble valgt, til å finne ut hvor hun og partiet skal legge den politiske kursen etter 10 år med Göran Perssons stadig mer maktfullkomne lederstil.

Det ble mye kluss i starten for den nye regjeringen. Som mange vil huske, ble to av Reinfeldts statsråder tvunget til å gå av i løpet av regjeringens to første uker. Deretter fulgte en periode med vedvarende kritikk av utenriksminister Carl Bildts privatøkonomiske affærer. Og da det omsider ble rom for å drive politikk, ble det som ventet kraftige protester mot at regjeringen gjennomførte sin varslede innstramming av arbeidsledighetstrygda, den såkalte a-kassa. Kontingenten ble dyrere og ytelsene dårligere. I løpet av høsten samlet LO inn en kvart million protestunderskrifter. De ble overlevert arbeidsmarkedsministeren en dag i desember samtidig som 40 000 sinte svensker demonstrerte i 24 byer. Det stemte dårlig med Moderaternas slagord i valgkampen om at det var «Sveriges nye arbeiderparti».

Formuesskatten ble fjernet fra årsskiftet, men eiendomsskatten, som også skulle bort, ble i stedet omgjort til en kommunal avgift. Det fikk regjeringen mye kjeft for i vinter og vår. For få uker siden brøt det ut åpen konflikt i regjeringen. Forsvarsministeren, Mikael Odenberg gikk av, nærmest i sinne, i demonstrativ protest mot finansminister Borgs forslag om drastiske kutt i forsvarets utgifter. Begge tilhører samme parti som statsministeren.

Regjeringens lettelser i inntektsskatten kalles «jobbavdrag» for å markere at skatteletten bare omfatter dem som er i arbeid. Bedrifter i privat sektor som ansetter ungdom og folk som har vært arbeidsledige i minst ett år får redusert arbeidsgiveravgift. Etter hvert skal ordningen utvides til også å gjelde offentlig sektor. I valgkampen var alliansen, og særlig Moderaternas, hovedbudskap at de ville skaffe arbeid til de over en million svenskene som ikke var i jobb, men som levde i såkalt «utanförskap». I sitt strev etter å få flere i jobb og redusere «utanförskapet», er regjeringen i ferd med å øke de økonomiske forskjellene mellom dem som er i arbeid, og dem som ikke er det. Regjeringen forsøker å forklare svenskene at den strammer inn på trygdeordningene, ikke for å forringe velferden, men for å trygge at den blir mer bærekraftig på lang sikt. Men svenskene er glade og stolte over sin velferdsstat og har på ingen måte latt seg overbevise av regjeringens retorikk. Dette kommer Mona Sahlin og Socialdemokraterna til å utnytte for alt det er verdt framover mot neste valg i 2010.

Statsrådene utgjør, med få unntak, en relativt grå og fargeløs flokk. Det samme kunne sies om deres sosialdemokratiske forgjengere. Men de ble til gjengjeld ledet av den særdeles fargerike Göran Persson. Fredrik Reinfeldts lederstil er den stikk motsatte av Perssons. Reinfeldt er lavmælt og litt byråkratisk i måten å snakke på. Hans form er ikke de djerve allegorier eller treffende metaforer. Snarere er han opptatt av å formidle at han er seg bevisst hvilke farer som ligger i å ha makt, behovet for å balansere makten med selvkritikk, evnen til å lytte og betydningen av å reflektere over hva et liv med sikkerhetsvakter og kontinuerlig offentlighet innebærer både for familien og ham. Det er sympatisk, men ikke tilstrekkelig til å få ørens lyd i den daglige støyen på den politiske arena. Regjeringens problem med å nå ut til velgerne med budskapet om at alt nå går så meget bedre, blir derfor en kritikk av at statsministerens lederstil. Den er for vag, hevder hans kritikere på borgerlig side og mener det er en viktig årsak til at regjeringen får så dårlig uttelling på meningsmålingene. Men kanskje det like mye skyldes politikken?