Farlig enighet

Har man en konflikt, er det utrolig hvilke ressurser som finnes. Er man enig, blir alt mye vanskeligere

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hittil i dag har jeg ikke gjort stort for å redde vår klode. Jeg har drukket økologisk melk, uten å ane om det er meg eller miljøet den skal være sunn for. Jeg har kjørt en bil som er for gammel, og selvsagt forurenser altfor mye. Å kjøpe ny hybridbil kunne elegant kombinert lysten på nytt leketøy med følelsen av å være prektig, men innkjøpet ville ikke være forenlig med en bærekraftig utvikling av min bankkonto. I sommer fløy jeg på ferie, men glemte å kjøpe de frivillige utslippskvotene jeg hadde bestemt meg for. Feriebudsjettet sprakk jo likevel.

Kampen mot global oppvarming vil uansett ikke bli vunnet på mitt kjøkkenbord. Det er fint med alle som reduserer forurensende atferd, men individuelle bidrag kan aldri monne. En avgift på hver flybillett har uendelig større effekt enn noen kampanje for å få folk til å kjøpe avlat frivillig noen gang kan få. I ett land der man først bygger fullisolerte, tette hus for å slippe ut minst mulig varme, for så å bruke energi på å varme opp asfalten utenfor huset vinteren igjennom, bør nok ikke vedlikeholdet av vår globale allmenning overlates til det private initiativ.

Det betyr ikke at vi som individer ikke kan gjøre noe. Det betyr bare at vi må gjøre det som politiske borgere, ikke som private forbrukere. Bare ved å legge press på våre politikere og forlange av dem at de skattlegger vår forurensing strengere og mer målrettet kan noe oppnås. Uten slikt press opptrer politikere seg som politikere: De bøyer unna for andre pressgrupper i stedet. Høstens kommunevalg skulle vært et miljøvalg, men på TV kappet rikspolitikere om å understreke at miljøet, det var et kommunalt ansvar. Men verdens økologisk utfordringer løses neppe i norske kommunestyrer.

På samme måte som frivillige individuelle tiltak ikke monner mot kollektive nasjonale avgifter, er Norge å se på som et individ i verdenssamfunnet: Hva vi gjør alene er ufattelig mindre viktig enn hva vi kan få verdenssamfunnet med på. Det betyr ikke at vi ikke skal gå foran, men vi bør være forsiktige med å føle oss prektige. Norge er et styrtrikt land. Våre klimaløsninger kan på verdensbasis fort virke som en parallell til Petter Stordalens private løsning her til lands: Å bytte ut noen bensinslukere med tomillioners hybridmonstre, men beholde garasjen like fylt med luksus.

Våre oljeinntekter er på mange vis en avgift verdenssamfunnet betaler på sitt oljeforbruk, men i stedet for at pengene går til politisk miljøarbeid på verdensarenaen, putter vi dem i vårt eget pensjonsfond. Vi sikrer vår framtid, skit i klodens.

To av de største problemene med globale oppvarming er at vi har et felles problem, og at vi alle er enige om at noe må gjøres. Hadde problemet bare rammet noen få, ville disse søkt å løse det. Og enighet fostrer både gode intensjoner og makelig handlingslammelse. Konflikt utløser derimot ressurser: Da den kalde krigen raste, kunne enorme beløp brukes på et våpenkappløp etter et destruktivt føre var prinsipp: Kan de ødelegge kloden 100 ganger, må vi kunne ødelegge den 200. Å spleise på å redde den en eneste gang er underlig nok mye vanskeligere å få til.