Farlig forførende

Privatlivet er en effektiv lynavleder når det stormer som verst.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det pleide å være en ironisk eufemisme alle var innforstått med. Næringslivsledere som gikk av på grunn av dårlige resultater, gjorde det alltid av hensyn til familien. Der hadde de jobbet døgnet rundt i årevis uten å ha ofret familien en tanke, men akkurat det året aksjene deres stupte, ble de grepet av hjemlengsel. En toppleder sa uten å blunke at han nå ønsket å tilbringe mer tid med barna. Hadde den aldrende lederen fått et nytt barnekull? Neida, barna var 24 og 27 år. Men hans myke jeg sto like fullt på trykk i avisa dagen etter og utløste trolig en viss bekymring hos barna for at far skulle ta igjen det forsømte et par tiår forsent.I de siste ukene har både en magasinredaktør og en statsråd gått av for å være mer sammen med familien. Det høres bedre ut enn å si at de gikk av fordi de ikke fikset jobben. Statsrådens omsorgstrang utløste til og med applaus. Tenk en mann som ofrer en prestisjefull jobb til fordel for sine barn. Ingen nevnte de 18 andre som ikke gjør det, eller statssekretæren som ble sparket ut bakveien.

Journalister må selvfølgelig ikke skrive alt de blir fortalt. Noen vil si at det tvertimot er deres oppgave å finne ut det ingen vil fortelle. Men de myke historiene er blitt en så stor del av det harde nyhetsbildet at man ser ikke tragedien for bare tårer. De er blitt lynavledere når det stormer som verst. Det personlige er ikke bare det politiske, det er over alt. Intimitetstyranniet, som skribenten Aslak Nore døpte det for noen år siden, har ikke minst bredt om seg i det kriminelle miljøet. Kanskje må vi skylde på familien Orderud, som ga oss et duunsk drama, hvor rollene til slutt ble skrevet inn i Se og Hør og sendt på premierefest. Siden har drapsfolk aldri vært det samme.I den stedfortredende virkeligheten vi alle kan kjenne oss igjen i, har råbarka drapsmenn en vond barndom og dårlige kamerater, men har nå funnet lykken bak murene. Kjell Alrich Schumann angrer og vil gjøre opp for seg, ifølge hans nye kone som fortalte om stormforelskelsen i Dagbladet sist helg. Hvis det ikke hadde vært for at vi vet at han faktisk var med på Norgeshistoriens største ran og drepte en politimann, kunne det vært snakk om en fotballspiller som beklaget at han hadde mistet hodet i kampens hete og fått rødt kort. Sorry, ass.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Moderne journalistikk blir ofte beskyldt for mangelfull analyse, men det skorter ikke på psykoanalysen. Den terrorsiktede 29-åringen, som skal ha skutt mot synagogen og planlagt angrep på den israelske og amerikanske ambassaden, er for eksempel «farlig forførende» og så intelligent og oppvakt at han kunne blitt en glimrende politiker. Altså står han ikke noe tilbake for «mesterhjernen» Toska i serien «smarte mennesker, dumme valg».Mange har anklaget pressen for å gjøre kriminelle til helter ved å omtale dem på den måten. Men resultatet er like gjerne en ufarliggjøring. Notoriske kjeltringer blir tilskrevet egenskaper som ville gjort dem egnet som revisor, hvis de bare hadde hatt sjansen. Attpåtil er de forelsket. Les, de er ikke følelseskalde imbesiller som må i forvaring.

I politikken er det motsatt. Politikere ønsker helst ikke å fremstå som mesterhjerner. Eller særlig opptatt av politikk, for den saks skyld. Siv Jensen har velvillig bidratt til en personlig biografi som avslører at a) hun er kvinne og b) det er flere kvinner i familien hennes. Boken løser ikke Frp-koden, men den mer enn antyder at Frp-ere er mennesker med følelser som deg og meg. Mødre har de også. Tenk på det neste gang du føler trang til å kritisere Frp\'s politikk.Jens Stoltenberg tilsto for noen år siden at han hadde stått frem med sin Bechterev for å virke mindre fullkommen, men det hjelper ham ikke nå. Stoltenbergs private historie er så kjent at den ikke lenger fungerer som lynavleder. Mer overraskende kunne det vært om han sto frem som politiker og avslørte sine innerste tanker. Det ville kanskje endelig tatt oppmerksomheten bort fra familien Stoltenberg.

Det har vært heftig debatt om angivelige «drittpakker» næringslivet planter i pressen om konkurrenter, men «kosepakkene» som serveres kan være like farlige. Farlig forførende.