Farlig frieri

Thorbjørn Jagland brøt en historisk barriere da han bød opp til dans fra landets mest forpliktende talerstol. Men hans invitt til å danne en flertallsregjering er møtt med mistro. De feider og finter vi ser, synes å bekrefte en slik analyse. Men Jaglands invitt har et perspektiv ut over høstmånedene. Han vil ta tida til bruk for å forandre støpeformene i norsk politikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den som går noen skritt tilbake og betrakter det politiske tablå på avstand, kan øyne konturene av et hamskifte. Vårt partivesen ble født under industrialismens gjennombrudd ved forrige århundreskifte, og det er motsetningene fra den gang som ennå er politikkens manuskript. Men i stigende grad oppleves motsetningene som kunstige, utlevde og lite troverdige. Denne forståelsen ligger bak den moderniseringen av sosialdemokratiet som nå gjennomføres av personer som Tony Blair, Gerhard Schröder og Thorbjørn Jagland. De vil bruke de framsynte typografenes metode: Ikke slåss mot maskinene, mot endringene, men erobre dem.

  • Hvis man betrakter Thorbjørn Jagland i et slikt perspektiv, blir han langt mer forståelig enn det inntrykk han selv evner å skape. Ap-lederens utspill fortoner seg som uklare, selvmotsigende og margløse hvis de bare tolkes innenfor en kortsiktig og taktisk ramme. Men lavendelbaderen fra Lier prøver på noe større: Han er i gang med en strategisk snuoperasjon som handler om å etablere et nytt sentrum i norsk politikk. Han mener alvor når han tilbyr forlovelsesring. Derfor er Jaglands politiske skjebne uløselig knyttet til dette prosjektet. Lykkes han ikke, kommer Jens.
  • Bondevik-regjeringen kommer til å falle før neste stortingsvalg fordi den trosser den politiske tyngdekraften. Den har svak støtte i folket, en skjør posisjon i Stortinget, og den har fagbevegelsen og næringslivet mot seg. 1,2 millioner mennesker demonstrerte mot statsbudsjettet, og selv fallskjermjegerne i NHO sier de vil ha Jagland. Norge kan ikke styres effektivt hvis de økonomiske polpunktene er ute av kontroll. Det handler om å forene proletar-retoriker Hågensen med den kapitalsterke kjeven til han som ved en misforståelse bærer navnet Glad. Politiske reformer er bare mulig hvis særinteressene kan holdes i ro. Her kaver Bondevik.
  • Det finnes flere scenarier for den løpende politiske krisen. En er at Bondevik-regjeringen søker en død i skjønnhet. Da kan de tre partiene gå til sentrumsalternativets gravsted med en viss verdighet. Mer sannsynlig er at regjeringens forhandlinger med Høyre og Fremskrittspartiet forliser fordi Bondevik verken kan eller vil levere millardkuttene i offentlige utgifter. Da må statsministeren begynne å snakke med Thorbjørn Jagland. Han er mer smidig og kompromissvillig enn mange tror. Jagland ønsker ikke å ta makten nå, og vil derfor strekke seg for å få til et resultat. Den viktigste forutsetningen er at kontantstøttens størrelse og form blir justert.
  • Thorbjørn Jagland er ingen stor kommunikator. Det har til dels sammenheng med at han tenker og snakker i et lengre perspektiv enn det som er vanlig i norsk politikk. Derfor oppfattes han ofte som fjern og uklar. Dessuten er han klønete av taktiske grunner: Han skal veie et utålmodig parti mot et langsiktig prosjekt. Men det kan neppe være en ukjent posisjon for de andre politiske rovdyrene som nå kjøpslår om landets økonomi og skjebne.
  • I et intervju i Dagbladet i går kom Thorbjørn Jagland med en uvanlig klar invitt til Kjell Magne Bondevik om budsjettsamarbeid. Det er nok alvorlig ment. Men selvfølgelig er dette også kattens lek med musa. Regjeringen kan få leve en stund til i Jaglands poter. Den skal få slite seg ut i maktesløshet og frustrasjon. Planen er for så vidt enkel: Det nåværende sentrumsalternativ skal dø av indre og ytre trykk. Det er den praktiske forutsetning for et maktskifte. En ny posisjon skal brukes til noe mer enn et taktskifte. Jaglands politiske program handler jo om modernisering av partiet og av landet. Slikt krever tid og stabilt flertallsstyre. Dessuten passer det partiformannens legning: Thorbjørn Jagland kommer aldri til å bli en kvikk politiker.