Farlig skolevei

Norske Tore Heen Ottesen (29) og sveitsiske Silvana Hogg (29)har i oppdrag å ledsage palestinske jenter på skoleveien.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Håpet som brast

Det store landrøveriet

HEBRON (Dagbladet): Klokka er 7.00 og Tore Heen Ottesen (29) fra Kvinnherad i Hordaland og hans sveitsiske kollega Silvana Hogg (27) har akkurat sluppet gjennom den militære kontrollposten og inn i den israelskkontrollerte delen av den palestinske byen Hebron på Vestbredden. Heen Ottesen er i Hebron for Kirkens Nødhjelp og Kirkenes verdensråd. Han og Hogg skal passe på at palestinske skolejenter i alderen 6-15 år og lærerne deres kommer seg forbi soldatene uten problemer, slik at de rekker første time. En kollega følger med lenger ned i gata. Det er en stille vakker morgen i

Hebron, vårklar himmel. En etter en tumler de palestinske barna trøtte ut gjennom kontrollposten, en bygning som breier seg fra husvegg til husvegg over hele gata - én metalldetektor på vei ut, og én på vei inn.

Andre elever bor innenfor det israelskkontrollerte området, men de blir færre og færre. Familiene deres orker ikke lenger å bo der.

Nå er det 100 elever ved Qortoba-skolen i Martyrgata. Før intifadaen begynte for fem år siden, det palestinske opprøret mot den israelske okkupasjonen, var det 300.

For noen måneder siden ble en palestinsk familie i et hus som ligger ved en av bosettingene, presset vekk med makt av bosetterne. Det skjedde etter at israelsk høyesterett hadde vedtatt at det skulle bygges en mur rundt familiens hus for å skjerme dem fra bosetternes angrep. Livet forble likevel uutholdelig for familien som flyttet til den andre siden av byen. Så satte bosetterne en svær hengelås på døra deres.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Det blir stadig vanskeligere for oss å bevege oss rundt. Bosetterne forsøker å tømme byen for palestinere. De anerkjenner ikke palestinernes rett til å være her, eller i det

hele tatt deres rett til å leve, sier Ottesen.

GRAFFITIEN FORTELLER om atmosfæren som hersker i Hebron. «Død over araberne». «Araberne til gasskamrene».

-  Vi sørger for en litt tryggere skolevei, sier 29-åringen.

Nesten daglig blir barna utsatt for angrep og sjikanering fra naboene, israelske kolonister som bor noen meter fra skolen deres. Rundt 500 av de totalt 450 000 israelske bosetterne på Vestbredden og Øst-Jerusalem, bor i hjertet av Hebron.

En gruppe soldater marsjerer forbi oss. Det gjør også lederen for det rasistiske partiet Jødisk nasjonalfront, Barukh Marzel. Han stanser opp og ser på Ottesen før han går videre. Partiet har sprunget ut av den forbudte organisasjonen Kach, der blant andre amerikansk-jødiske Barukh Goldstein var medlem. Noen måneder etter undertegnelsen av Oslo-avtalen i 1993, gjennomførte Goldstein det han mente var en del av Guds plan, nemlig å utradere palestinerne i Hebron, Israel og de okkuperte områdene for øvrig. Goldstein tok på seg reserveuniformen, hang automatgeværet sitt over skuldra og spaserte inn i Abraham-moskeen der hundrevis av palestinske menn var samlet til bønn. Goldstein meiet ned 29 palestinere, mange flere ble lemlestet. Selv ble han lynsjet og drept.


Etterpå satt bosetterne opp et minnesmerke over ham. Hedret som en helt.

Etter massakren ble det diskutert i Israel om man nå skulle fjerne bosetterne, men i stedet ble det satt i verk en rekke straffetiltak overfor palestinerne for å hindre motangrep. En internasjonal observatørstyrke ble satt inn for å gi palestinerne en følelse av trygghet. Men siden 1994 har bosetterne med myndighetenes hjelp tatt over flere palestinske hus, bygget svære boligkomplekser, og stengt flere veier for palestinsk ferdsel.

Etter Oslo-avtalen har det samme skjedd over hele Vestbredden.

DENNE DAGEN KOMMER barna fram til skolen uten vanskeligheter. Heen Ottesen og Hogg sitter vakt i skolegården, der de blir servert kaffe, te og kaker i sola. Det virker ganske så fredelig.

-  Vår tilstedeværelse hindrer enda mer ugagn fra bosetternes side, sier de.

Det kan være fordi soldatene følger litt nøyere med på dem når det er andre til stede. Rundt 500 soldater har som eneste oppgave å beskytte de israelske bosetterne i hjertet av Hebron.

Skolen er slutt for dagen, og elevene skal hjem. Silvana Hogg stiller seg nederst ved trappa som leder opp til skolen, og Tore står ved porten for å følge barna ned.

-  Soldatene er klar over at vi er her. Slik blir de mer oppmerksomme på sin jobb, sier Heen Ottesen og Hogg.

PLUTSELIG ER DET ikke så stille lenger. En spedlemmet 16 år gammel bosetter ser seg ut Hogg, plukker opp en svær stein og kjører den inn i hodet hennes fra to meters avstand.


Hogg rekker så vidt å løfte hånda for å beskytte seg, men det er for seint. Blodet strømmer fra et dypt kutt i hodet.

På taket til et forlatt palestinsk hus oppe i åsen og nede på bakken foran bosettingen står flere soldater og glor. De sier et lavt «hei gutt!» til den målrettede bosetteren, men møter ingen respons fra ham. Han strever nå med å plukke opp en diger steinblokk, som han mislyktes i å treffe Hogg med. Hun småløper vekk, gråtende og livredd. Soldatene gjør heller ingenting da bosettergutten med resolutte skritt beveger seg videre oppover trappa mot skolebarna som er på vei hjem, og kyler flere steiner mot de skrekkslagne ungene, som dukker for å slippe unna. En bosetterfamilie, mor, far og barn, står og ser på det hele uten å løfte en finger for å stanse gutten.

-  Hvor er utlendingene, roper barna som ikke har fått med seg at Hogg er såret av den samme gutten som nå uhindret kaster svære steiner mot dem.

Blodet renner nedover jakka hennes.

Ingen av skolejentene gjør tegn til å kaste stein tilbake. De trekker seg tilbake til skolen. Lærerne kan ikke gjøre noe, heller ikke Tore Heen Ottesen. Soldatene er der for å beskytte bosetterne mot palestinske angrep. Først nå forstår soldatene hva som har skjedd.

En ung kvinne fra Sveits er angrepet av en israelsk bosetter. Da kommer en gruppe på åtte soldater, gutten slipper steinen han har i hånda og piler vekk. Soldatene sikter vekk fra jentene med geværene sine for å holde andre mulige angripere på avstand.

Silvana Hogg må sy sju sting i tinningen. Det kunne ha gått mye verre hvis han hadde truffet øyet hennes. Tore Heen Ottesen og Dagbladets fotograf avlegger rapport hos politiet.

-  Skal du bli i Hebron, spør vi Ottesen. -  Noen må jo gjøre jobben, svarer han.

Feryal Abu Haikal, rektor på skolen, mener at det gir en viss trygghet å ha utenforstående til stede:

-  Med de internasjonale observatørene føler israelerne at verdens øyne følger med. Det gjør hverdagen litt enklere for oss.

-  Når de angriper europeere, hvordan tror du da de behandler oss palestinere når ingen ser på?

INGENTING TYDER PÅ at den nye israelske regjeringen vil trekke sine styrker og bosettere ut av Hebron. Tvert imot lover statsminister Ehud Olmert at Hebron vil forbli under israelsk kontroll på grunn av de

jødiske helligdommene i byen, som også er hellige for muslimer.

-  Så lenge bosetterne er her, må soldatene være her og okkupasjonen fortsetter, mener Tore Heen Ottesen, som selv ble angrepet av en gjeng bosettere i alderen 18- 20 år på

samme sted. De stormet ut av en buss og ropte «vi skal drepe dere!».

Heen Ottesen ble truffet av en stor stein i ryggen, men slapp fra det hele med skrekken og noen kraftige blåmerker.

DEN FARLIGE SKOLEVEIEN: Norske Tore Heen Ottesen passer på når 100 palestinske skolejenter i Hebron på Vestbredden endelig kom mer seg unna en israelsk bosetter som angrep dem med stein mens israelske soldater sto og så på.
ANGREPET MED STEIN: Ottesen og Hogg har blitt angrepet med stien av en ung israeler.