Farlig terrorfyr

Noe av det verste som kan skje i George W. Bushs valgkamp, er at hans aura av fast antiterrorpresident svinner hen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet): Condoleezza Rice har vanligvis full kontroll. Men den dagen hun avviste påstandene fra Richard A. Clarke om slapp terrorberedskap i Det hvite hus før 11. september 2001, skalv hun i stemmen. I den ene TV-kanalen etter den andre sto hun fram og avfeide den tidligere terrorsjefen som fylt av usammenhengende historier.

Mye sto på spill for Condi denne dagen. Hun var Clarkes sjef da 11.9. inntraff, og hun var den som ble anklaget for ikke å ha tatt hans terroradvarsler alvorlig.

Men viktigst, uttalelsene fra den rolige, stålgrå mannen truet hele Bush-kampanjens valgkampstrategi.

For åpne kameraer og mikrofoner i Kongressen sa han:

- Bush mente terrortrusselen var viktig, men ikke påtrengende. Det hastet ikke.

Clarke måtte tas. Samme kveld ble artilleriet rullet ut. Fox News fikk tilgang til opptak hvor Clarke hyllet Bush-administrasjonens håndtering av terrortruslene, hvilket bein sto han egentlig på? Han ble portrettert som en skuffet byråkrat og som en ynkelig PR-fyr - hvis eneste ærend var å promotere sin bok «Against All Enemies».

NØKKELORDET

for å gjenvelge George W. Bush er: «Trygt lederskap i vanskelig tider.» Dersom inntrykket av at han var nonchalant overfor terror og al-Qaida før 11.9.01 får feste seg, kan det bli skjebnesvangert.

Hele Bush-kampanjen er bygd på minnene om høstdagen for to og et halvt år siden og frykten for at det skal gjenta seg. Så langt har samtlige TV-reklamer for gjenvalg av presidenten hatt ruiner av World Trade Center, brannmenn og amerikanske flagg som bakteppe. Velgerne skal hensettes til stemningen høsten 2001, da Bush ble berømmet av alle for sin innsats etter terrorangrepene og oppslutningen om ham steg opp i 80-prosentene.

Republikanernes landsmøte i år er lagt til New York i begynnelsen av september, kloss opp i treårsdagen for terrorangrepene. Bare det at man har bitt tennene sammen og valgt denne byen, viser alvoret. New York er for mange amerikanere selve syndens bule, befolket som den er av demokrater, liberale, jøder, svarte og homofile.

DET SENTRALE

budskapet er «vanskelige eller farlige tider». Et uttrykk som har festet seg i amerikansk hverdagsliv. Det hender ikke så sjelden jeg hører det, som begrunnelse for så mangt, som for eksempel at det ikke er stoler inne på lekebutikken Toys {lsquo}R' Us eller som årsak til ekstra skjemaer for å sende en Fed Ex til Europa.

- Dette er ikke noe vanlig valgår. Vi er i krig, skriver forsvarseksperten Ralph Peters i The New Post. Der argumenterer han mot at 11.9.-høringene i det hele tatt ble gjennomført. De avslører indre strid og det gagner bare fienden, terroristene, mener han.

Følelsen av farlige tider innbyr ikke til eksperimenter og skifter. Deri ligger en sittende presidents største fordel, det at han er i jobben, med alt det innebærer av symboler på stabilitet og kontinuitet.

- DENNE FYREN

dukket opp på feil tidspunkt for oss. Vi hadde taket på John Kerry, og nå må vi bruke all tida på denne avsporingen, sier en kampanjeansvarlig for George W. Bush til The Daily News. Han viser til at forrige uke var George W. Bushs beste i år. Da ledet Bush med tre prosentpoeng på en Associated Press-meningsmåling, med seks poeng på en Quinnipiac-institutt-måling. I dagene etter at «denne fyren» ble friført i frihet på Capitol Hill, snudde meningsmålingene raskt. Mot slutten av uka ledet Kerry igjen med 5 prosentpoeng på det daglige politiske barometer Rasmussen's.

Anti-Bush-grupper som MoveOn.org er allerede klare med Clarke-uttalelser i TV-reklamer med teksten:

«George Bush. En fiasko i lederskap.»

DET STORE SPØRSMÅLET

er om noe av dette når Middle America. Høringer i Kongressen er noe som angår en liten elite, og de som leser Clarkes bok er en enda mindre elite.

- Jeg kan ikke skjønne hvorfor vi igjen begynner å snakke om en enkelt mann, denne bin Laden, sa Paul Wolfowitz på et møte i april 2001, ifølge Clarkes bok.

Først når flere enn Washington D.C.s politiske innsidespillere blir interessert i hva som ble sagt av hvem forut for 11.9., får det konsekvenser.