Farlig tro på DNA-bevis

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I går trådte nye regler for bruk av DNA i

etterforskning og straffesaker i kraft. Reformen innebærer at politiet får adgang til å registrere DNA-profilen til alle som domfelles for en handling som kan medføre frihetsstraff. Dette vil føre til en gigantisk økning i DNA-registrene, og

regjeringen har derfor satt av 64 millioner kroner til arbeidet. Forventningen er at reformen vil øke oppklaringsprosenten vesentlig, særlig når det gjelder vinningsforbrytelser som f.eks. innbrudd.

Som kjent er justissektoren politikkens hornorkester, altså et sted der alle later som om de spiller samme melodi på høylytte instrumenter. Når det gjelder arvestoffmolekylet DNA er det ingen tvil om at det som bevis både øker oppklaringen av lovbrudd og fremmer tilståelser. Likevel er det

påfallende hvordan både politikere, politi, domstolene og advokater underspiller de problematiske sidene ved bruk av DNA. Tanken bak reformen er bl.a. at DNA-prøvene skal forenkle bevisførselen i retten og gi en rasjonaliseringsgevinst som skal motvirke økningen i antall saker. Det er kanskje riktig hvis DNA håndteres som et sikkert bevis, men det er det ikke. En DNA-profil kan avsettes overalt og på helt tilfeldige måter. Den følger altså all menneskelig aktivitet og er tilsvarende lett å plante. En for sterk tro på DNA medfører derfor en fare for at slike prøver vil bidra til å snu et juridisk hovedprinsipp slik at den mistenkte må føre bevis for sin uskyld. Dessuten kan tilstedeværelsen av DNA-spor svekke politiets etterforskning av

alternative eller supplerende bevis.

Mest bekymringsfullt er likevel de muligheter som ligger i DNA-registrering, men som ikke

benyttes eller tillates i dag. En DNA-prøve kan brukes til å fastslå biologisk slektskap, arvelige

sykdommer, etnisk bakgrunn, alder, hårfarge og kjønn. Hvor lenge klarer vi å stå imot bruken av alt dette i kampen mot kriminalitet?