Farlige fristelser

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kongos naturressurser, som rågummi, gull, diamanter og kobolt, har gjennom flere hundre år vært landets forbannelse. Hvorfor? I motsetning til Norges olje, som er blitt nordmenns velsignelse, har et lite knippe like griske som brutale imperialister forsynt seg rikelig av godene i Kongo. Landets egne diktatorer har ikke vært stort bedre, og multinasjonale selskaper står fremdeles bak gruvedrift som ikke beriker Kongos folk. Landet har også coltan som er nødvendig i produksjonen av mobiltelefoner. Tragedien er at det store flertall kongolesere fremdeles ikke få bedre liv.

De tvinges til å gå fra tradisjonelt jordbruk og enkel handel til skitne gruver hvor sykdom og sult er mer forutsigbart enn en lønn de kan overleve av. Borgerkriger og militser med skiftende allianser har gjort det enorme og ganske uframkommelige landet til et voldelig kaos, og uoversikteligheten har igjen gjort Kongo til et eldorado for lykkejegere og kyniske gull- og diamanthandlere. Slik har et marked for private sikkerhetsfirmaer også vokst fram. Taperne er hele tida folket i Kongo.

Dette er bakteppet for det kaos to norske menn, med militær bakgrunn og anklager om mord hengende over seg, nå står midt oppe i. Området de har befunnet seg i, er også Kongos mest voldelige. Det er i dette området FN-styrker stadig står maktesløse i forhold til militsenes brutale framferd. Det er også i det nordøstlige området landet har de rikeste gullforekomstene. Og det er ikke bare multinasjonale selskaper som klarer å skaffe seg kontroll over naturressursene. Soldater og væpnet opprørsgrupper slåss for å kontrollere gruvene og veiene som fører til gruvene. Mineralene gir dem våpen, penger og makt. Nesten 100 000 mennesker er blitt drept i disse områdene ifølge Human Right Watch-rapporter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For å forstå det voldsomme raseriet mange kongolesere føler overfor utlendinger som vil tilrane seg landets rikdommer, er det viktig å minne om den belgiske kong Leopold IIs herjinger i Kongo på 1800-tallet. Han klarte å omgjøre et gigantisk område i Afrika til en privateid stat, og han eide fristaten Kongo som Rockefeller eide Standard Oil. Under dekke av å arbeide mot slaveri, plyndret han landet for rågummi og elfenbein. Ti millioner mennesker ble ofret i et folkemord hvor avkappede hender ble kongens varemerke.

Da Belgisk Kongo ble det uavhengige Kongo i 1960, klarte Belgias kong Baudouin å si at kong Leopold IIs siviliseringsprosjekt, som begynte i 1885, var fullbrakt. En større fornærmelse kunne han ikke ha kommet med. Særlig fordi belgiernes siviliseringsprosjekt i nesten hundre år var basert på tvangsarbeid, ingen menneskerettigheter og rasisme. Vesten hadde mange finansielle interesser i Kongo og sørget for at diktatoren Joseph Desire Mubuto beholdt makta i til sammen 30 år. Han ranet til seg landets rikdommer og plasserte dem i utenlandske banker. Han undertrykte folket på det groveste og passet godt inn i spillet mellom Vesten og Sovjetunionen under den kalde krigen.

Kongos moderne historie er også en grøsser av verste slag. Landet har vært herjet av borgerkrig siden 1996 med bare ett års pause. Angola, Zimbabwe, Namibia, Rwanda, Uganda og Burundi har blandet seg inn i konflikten, og tallene på døde varierer fra tre til fem millioner. Mange av dem har dødd av enkle sykdommer fordi krigen har hindrer leger og medisiner å nå fram i tide. Alle involverte har hatt interesser i Kongos rikdommer. Fra Uganda, som selv ikke har noen gullminer, sendes det ut store mengder gull på det internasjonale markedet hvert år.

Kongo har også verdens største fredsbevarende FN-styrke på plass for å beskytte folk mot etniske angrep og mot militsenes og regjeringssoldatenes herjinger; særlig i de østlige regionene. FN-styrkene har etter manges mening spilt fallitt. Det handler om FNs manglende evne til å planlegge og å gjennomføre dagens operasjoner. Og det handler om vestlige lands manglende vilje til å delta i Afrika.

Problemene står i kø og skaper et marked for private sikkerhetsfirmaer som har hatt en eksplosiv økning de siste åra. Det dreier seg ikke bare om å beskytte lønnsom business. Private sikkerhetsfirmaer ser også muligheten til å spille en større rolle som fredsbevarende styrker i Afrika, ifølge FN-nettstedet irinnews.org. Irak og Afghanistan er stikkord. Det samme er det private firmaet Blackwater som er sentralt i Irak. Man kaller ikke de ansatte i slike firmaer for leiesoldater, men firmaene har ingen overordnet idé om hvorfor man bruker væpnet makt i et fremmed land. Det er ren business. Og det Kongos unge president, Joseph Kabila, trenger minst er nye grupper som utnytter Kongo. Det være seg interesser i landets naturressurser eller kriger og konflikter.