Farlige nettverk

I Norge er vi redde for nettverkene - med mindre de bare består av kvinner. Men er det så farlig at noen snakker sammen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I NORSK POLITIKK

er det kort vei fra den fortrolige samtalen til forestillingen om svart konspirasjon. Vi forlanger at diskusjonen skal foregå på torget, selv om alle vet at politiske og økonomiske beslutninger smis andre steder før de stilles ut offentlig. Derfor var det helt forutsigbart at det ville komme forargede protester da det ble kjent at noen holdt møter i en leilighet på Majorstua der de diskuterte norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Ikke bare drøftet de en utenrikspolitisk plattform for en regjering utgått av Ap, SV og Senterpartiet. Noen er til og med rådgivere i Utenriksdepartementet (f.eks. Erik Solheim) eller har jobber i forskningsinstitusjoner som har offentlig finansiering (bl.a. Stein Tønnesson og Espen Barth Eide).

I SUM BYGDE

forargelsen på tre påstander: mangel på mandat, hemmelighold og rolleblanding. I enkelte kretser i SV ser mange rødt bare Erik Solheims navn nevnes, og dessuten hadde jo ikke saken vært «diskutert i laga» - som det heter der. Riktignok var partilederne orientert om den såkalte Majorstua-kanalen, men det var åpenbart ikke tilstrekkelig. Bare møtestedet, en leilighet på beste vestkant, var i seg selv en bekreftelse på elitens radikale luksus. Og selvfølgelig likte utenriksminister Jan Petersen det dårlig at folk i hans brød planla et politisk alternativ. Petersen har riktignok et umettelig behov for å understreke hvem som er sjefen i UD, men pressetalsmannen nøyde seg med å stemple det hele som en personalsak. Det betyr at oppgjøret skal tas bak lukkede dører.

I NORGE

betraktes stor kontaktflate og omfattende vennskap som en potensiell risiko. Beslutninger skal utformes og tas i linjen, dvs. i de strukturene som er opprettet for å sikre kontroll, ansvarlighet og regulert åpenhet. Nettverk og uformelle forbindelser betraktes med skepsis eller fiendtlighet. Åpenhet og kontroll skal skje med maskinbyggerens nidkjærhet, altså være en konstruksjon hvor alle tannhjul har en urokkelig plass og forbindelse med hverandre. Problemet er at dette idealet langt på vei opphever både kreativitet, smidighet og personlig ansvar for integritet og etikk.

SANNHETEN

er selvfølgelig at fortrolighet, tillit og nærhet er helt sentrale verdier i all sosial omgang. Menneskene trenger steder og relasjoner hvor utprøving av tanker, ideer og egen usikkerhet kan skje på en trygg måte. Dette står ikke i motsetning til kravet om offentlighet i forvaltning eller næringsliv, eller folkestyrets prinsipper om åpne debatter. Tvert imot er prøving og feiling av argumenter og standpunkter en forutsetning for kraftfull og interessant meningsutveksling i det offentlige rom. Kommanderer vi all tenkning ut på torget, risikerer vi å miste den undring og tvil som skal ligge i bunnen for enhver beslutning som har samfunnsmessig konsekvens.

DETTE ER INGEN

oppfordring til dannelse av hemmelige politiske celler. Frimodighet og åpenhet er fundamentale verdier både i arbeidsliv og politikk, ja, i alle menneskelige relasjoner. For alle som har roller i det offentlige rom, er det et selvfølgelig krav at man redegjør for sine forbindelser og foretar nøye avveininger av sin egen integritet. For mediene må det være en hovedoppgave å finne fram til forbindelser som påvirker politiske og økonomiske avgjørelser. Det er konstant behov for å overvåke relasjonene mellom ulike makthavere og kreve gjennomsiktighet i viktige prosesser. Men vi må ikke bli så pripne - eller urealistiske - at enhver fortrolighet får konspirasjonens stempel. Det er når nettverkene går under jorda for å skjule parallell maktutøvelse, vi skal reagere og sette foten ned.

DAGBLADETS

avsløring av Majorstua-kanalen handler om en virksomhet som godt tåler dagens lys. For første gang på mer enn femti år prøver brede krefter å utvikle en ny norsk utenrikspolitikk. Den politikken har vært stengt inne i et lukket rom i et halvt århundre: i hemmelige møter i Stortinget og gjennom utstrakt politisk kartlegging, overvåking og utestenging av mennesker og tanker. Reaksjonene på Majorstua-kanalen vitner om at det er et oppbrudd fra dette som skremmer. Da er det nyttig å gjøre saken til et spørsmål om farlige nettverk.