Farvel, bondekvinner

Bondekvinnene vil ikke lenger være bondekvinner. Ordet smaker av oppsnutet gardsromantikk. I stedet vil de bli bygdekvinner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Landbrukspressen rapporterer at den ærverdige organisasjon Norges Bondekvinnelag høyst sannsynlig vil skifte navn til Norges Bygdekvinnelag fra og med årsmøtet 2002. Formål: å strekke seg mot flere medlemmer, ikke virke ekskluderende, men bli miljøfaktoren for hele bygda, hva enten man kommer fra gard eller ei.

Navneskiftet har sådd strid innad. Nordland og Rogaland fylkeslag står på det gamle navnet. I Agder-fylkene, derimot, har de lokale bondekvinnelagene alt gått over til det nye navnet. Fra Oppland, Møre og Romsdal og Hedmark rapporteres det om stor utålmodighet i retning av å få den opprivende navnediskusjonen brakt til avslutning. Etter mange års diskusjon brister nå demningen. Ordet «bondekvinne» vil snart være utradert av agrarspråket.

BONDEKVINNEBEVEGELSEN skapte seg selv, ved at lokale lag spontant sprang fram under første verdenskrig. I 1925 måtte Bondelaget sette ned en egen «kvinnelagsnemnd» for å greie ut de utålmodige kvinnenes plass i organisasjonen. I løpet av mellomkrigstida reiste Hobøl-småbrukeren Olga Bjoner landet rundt og hjalp til med lagsstiftelser. Resultatet ble en formidabel kvinnebevegelse, en maktfaktor i landbruket og en myndig deltaker i utformingen av statens sosialpolitiske reformer fra slutten av 1930-tallet. Ved Bondelagets årsmøte i Oslo 1938 klirret det friskt i bringesølvet da skarer av bunadskledde bondekvinner paraderte opp Karl Johan for å hylle kongen. Året etter åpnet årsmøtet på Voss med talekor og signingskvad av femti staselige vossakonor, et syn delegatene seint glemte. Bondekvinnene, modernæringens mødre, var kommet for å bli.

På mer enn en måte representerte de noe nytt. Ordet «bondekvinne» var en nydannelse i språket. De lærde menn som samlet alle norske ord i Norsk Riksmålsordbok (1. utgave 1937), registrerte det ikke engang. Men ute på bygdene vakte ordet begeistring ved sine løfter om makt og innflytelse for næringens slitere, de som nå reiste krav om innlagt vann, strøm til avsides bygder, flere badehus og - hvilken framtidsutopi - reising av fellesvaskerier til letting av den slitsomme, ofte helseskadelige klesvasken. Hverdagslige krav, kanskje, men alltid under en høyere himmel. Ingen representerte som bondekvinnene norsk kultur og tradisjon. Læreboka «Innsamling og tørring av farveplanter» var en av bevegelsens første trykksaker (1928).

Bondekvinnebevegelsen forente det trivielle med det storslagne, på en måte som bondemennene så vel forsto. Var det ikke hos Olav Duun de leste de ofte siterte ord fra «Juvikfolke», der Odin sier til kona si en søndagskveld de vasser i veksande gras: «Det er aldri slik vidde i dagen, Ingri, som når du er ute.» Slik er det i organisasjonene rg, skrev en av sekretærene: Det er aldri slikt liv over dagen og laga «som når bondekvinnene er med».

MEN DE VAR FEMINISTER, disse søljeprydde fullriggerne. De kjempet iltert for lik representasjon og rettferdig innflytelse, der de fremmet kvinnekrav og reiste kjønnssaker innad i bondebevegelsen. Det skjedde under visshet om at de var noe mer enn andre kvinneorganisasjoner: Bondekvinnene var selv produsenter. På garden var hun og han komplementære i produksjonen. I organisasjon og samfunn ville de nå samme status.

Bare én ting kunne bondemannen bedre: slåss med våpen som soldat. Kvinnelig verneplikt var bondekvinnene helt imot. Til gjengjeld fikk mannen ta sitt: Da krigen og okkupasjonen kom, og bondekvinnebevegelsen gikk inn i Den nye tid, var det ingen innenfor NS-bevegelsen som talte så ildnende for innsats på Østfronten som nettopp Olga Bjoner. Det er nesten så man måtte mistenke henne for å mene at mannfolkene så gjerne kunne falle der borte i Russland, kvinnene skulle greie seg vel så bra her hjemme...

MEN NÅ VIL DE IKKE mer. Bondekvinnene, hvis antall selvfølgelig skrumper i takt med antall fulltids bruk, søker i dag en ny rolle. De gir opp produksjonsfordelen, for i stedet å bli miljøskapere for «hele bygda». Men dermed gir de også sin egenart på båten. Som nestleder i Nordland Bondekvinnelag Lill Leitvoll sier: «Vi får ikke flere medlemmer ved å bli mer lik andre lag og organisasjoner.» Tro om hun ikke får rett?