Farvel, Dounreay

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Den britiske regjeringens vedtak om å legge ned det kjernefysiske gjenvinningsanlegget i Dounreay i Skottland er svært gledelig. Anlegget har gjennom sin mer enn 40-årige historie for det meste spredd frykt og uhygge. På 60-tallet forsvant uran nok til å lage tolv små atombomber fra anlegget. I 1977 eksploderte en underjordisk sjakt som førte til omfattende kjernefysisk forurensing av jordsmonnet.
  • Om noen år kan menneskene igjen leve uten å være bekymret for at anlegget skal omgjøre landsbyen de bor i til et månelandskap. Og Dounreays duer kan igjen fly høyt, uten å bekymre seg for at de er så forurenset at mennesker ikke bør ta på dem, eller at dueskitten på gater og torg bør feies vekk snarest for at den ikke skal stråle på mennesker.
  • Anlegget i Dounreay har vært en kampsak også for norsk miljøbevegelse. For to år siden ble det avslørt at en sjakt med forurenset atomavfall var i ferd med å bli spist opp av sjøvann. Et hull i sjakta ville føre til forurensing av Nordsjøen, med mulige konsekvenser for fisket.
  • Man må opp i et fugleperspektiv høyere enn dit Dounreays duer når, for å få øye på de problematiske sidene ved en nedleggelse av Dounreay. For Dounreay-anlegget er et gjenvinningsanlegg, for gjenvinning og lagring av kjernefysiske avfallsprodukter. I et globalt perspektiv er det utvilsomt fornuftig at uran av en kvalitet som kan lage atombomber skal reprosesseres i Dounreay, og ikke ligge på lager i den kaukasiske uro-republikken Georgia. Uranen fra Georgia blir det siste som reprosesseres i Dounreay.
  • Men det globale perspektivet appellerte ikke til skottene - og det skjønner vi godt. Med kjernekraften kom også synden til verden. Det er - som vi vet - noe vi må leve med. Men vi har forståelse for dem som sier «hold den lengst mulig unna oss», selv om vi aller helst ønsker å trylle ånden tilbake på flasken.