Farvel, Herr President

De siste sju åra har jeg tilbrakt 6510 minutter i selskap med en gjeng skuespillere som styrer USA.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det skjedde i de dager at en ny TV-serie om maskineriet i Det hvite hus skulle bygges rundt Rob Lowe, jentedrømmen fra 80-tallet. På papiret virket det ikke særlig forlokkende. På skjermen, derimot, slo det gnister. Og det skyldtes ikke Rob Lowe, men seriens skaper, Aaron Sorkin. Dette var noe ganske nytt: En intelligent og kjapp dramaserie om politikk, fylt med røff humor og tårevåte øyeblikk, befolket av politikere som ønsker å forandre verden. Det var for godt til å være sant.

FØRSTE EPISODE ble sendt i 1999, mens Bill Clinton ennå var landshøvding i USA. Men «Presidenten» var ingen satire over Clinton. Josiah Bartlet (Martin Sheen) bedrev ikke lav sigarføring i enerom med sine kvinnelige undersåtter - han hadde nok med å være statsmann. Men etter valget i år 2000 ble kontrasten mellom den allerede tungt prisbelønte serien og virkeligheten enda sterkere. Mens George W. Bush var en stotrende pappagutt som hadde stjålet et presidentembete, var Bartlet en veltalende og hardtarbeidende nobelprisvinner i økonomi. Mange amerikanere fulgte Bartlet og hans dyktige stab og tenkte: Hvordan klarte vi å velge Bush junior som vår øverste leder; han er tydeligvis ikke valgt fra øverste hylle.Siste episode ble vist på reklamefinansierte NBC i fjor vår, så for oss nordmenn er dette historien om en varslet død. Og den kom etter et langt sykeleie; seermassen hadde skrumpet fra 17 til 8 millioner i løpet av de 155 episodene. Som en av de nære pårørende, vil jeg likevel si det slik: Faen ta NBC! Kvalitetsmessig var serien tilbake på høyden, dramatisk og relevant. Et ny president var på vei inn i Det hvite hus, og han valgte sin republikanske motkandidat som utenriksminister!

«THE WEST WING» var amerikansk propaganda av beste sort. Enkelte kritikere kalte den «The Left Wing», men både serien og Bartlet selv hadde kvaliteter som konservative republikanere kunne like. Troverdigheten ble ivaretatt ved å hyre en rekke tidligere vestfløy-ansatte som konsulenter og det har kommet skryt fra blant andre Henry Kissinger, Jimmy Carter og Bill Clinton.Kritikere har også beskyldt serien for naivitet, at den ikke er mørk og desillusjonert nok til å kunne kalles realistisk. Jeg er ikke enig i premisset. Grunnen til at «Presidenten» er så fengslende, er at den viser realpolitikkens dilemma og bitre kompromisser, samtidig som den er skamløst idealistisk og dynger på med intelligent melodrama og høytidelige strykere og treblåsere i bakgrunnen.Hvis du i tillegg ønsker å dyrke politikerforakten, bør du følge den fascinerende rettssaken mot Dick Cheneys tidligere stabssjef «Scooter» Libby, som for tiden setter Washington på hodet og Det hvite hus i forlegenhet.

ETTER SJU FEITE år skal det visstnok komme sju magre, men jeg trosser teksten og har nettopp kjøpt sesong 1 på dvd. I utgangspunktet er livet for kort til å se TV-serier på nytt og jeg burde heller begrave nesa i Proust, men forhåpentligvis er jeg på sporet av en mulig framtid.