Farvel, reformer

Syk og nedbrutt sitter Boris Jeltsin på et hvilehjem utenfor Moskva og ser makta gli ut av sine hender. Knekt av alkohol, nerver, sykdom og til slutt et økonomisk sammenbrudd, ser han sitt livsverk smuldre hen. Mannen som skulle reformere Russland har i stedet gjort ordet reformer til et moderne russisk banneord.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Oppsiktsvekkende åpent ble Boris Jeltsins faktiske abdikasjon som tsar offentliggjort denne uka. «Presidentens viktigste oppgave er å overlate et stabilt regime til sin etterfølger. Regjeringen (under statsminister Primakov) er nå fullt ut ansvarlig for økonomien,» sa Jeltsins egen visestabssjef Oleg Sysujev. Jeltsin selv har «utslitte nerver», ifølge legene. For en legmann virker det mer realt enn en depressiv reaksjon, men så har også Jeltsin virkelig noe å være nervøs for. Mannen som siden 1991 har lovet reformer og velstand, kan oppleve hungersnød i vinter.

  • Diplomaten Primakov går stillere i dørene enn buldrende Boris. Det sies at han til og med hvisker, og at han har hvisket EU-kommisjonens leder Jacques Santer i øret at Russland trenger nødhjelp i vinter. EU har i det stille begynt med forberedelsene. En matpakke verdt ti milliarder kroner skal stables på beina fra EU, men også USA har fått en diskré henvendelse. Det meste av denne maten skal til det kalde nord, der permafrosten begrenser den private matvareproduksjonen som holder liv i resten av Russland. I Moskva sitter Börje Sjökvist og er sjef for Internasjonale Røde Kors. «Vi kan ikke utelukke muligheten for hungersnød hvis situasjonen fortsetter å forverres,» sier han. Røde Kors har nødhjelp klar til 1,5 millioner mennesker. Det er dystre tider.
  • Siden krakket kom i august er importen redusert med 45 prosent. Handelen, som var det gryende borgerskapets arena, er i ferd med å stoppe opp. I tillegg til desillusjonerte statsansatte og arbeidsledige, har Russland nå også fått desillusjonerte kapitalister. Selv varebyttet mellom regionene er i ferd med å stanse opp. Murmansk- og Arkhangelsk-regionen får nå ikke den maten de skulle hatt, fordi de sentrale regionene heller vil beholde maten sin selv. Russland kjenner lukta av krise. Og det er ikke rart man blir seg selv nærmest.
  • Også Boris Jeltsins mulige arvinger kjenner lukta av krise. De manøvrerer deretter, og allierer seg med kommunistene. Kommunistene er på sin side i ferd med å vinne den mangeårige maktkampen med Boris Jeltsin. En syk Jeltsin har ikke lenger legitimitet til å herje med parlamentet. Om han aldri så mye vil, kan han ikke si som sin forgjenger, den autoritære Nikolai 2.: «Jeg er sjefen her. Jeg skapte parlamentet for at det skulle gi meg råd, ikke ordrer.»
  • Kommunistene er altså en betydelig maktfaktor. Så betydelig er den at kandidatene til å etterfølge Boris Jeltsin som president åpent søker en politisk forståelse med kommunistene for å stå sterkere når valget kommer. Det kan skje allerede til neste år, og må skje i løpet av sommeren i år 2000. Alle de tre fremste kandidatene har søkt forståelse med kommunistene. Det gjelder Jevgenij Primakov selv, som nettopp ble statsminister fordi han hadde bred støtte blant kommunistene. Og det gjelder Moskvas populære borgermester Jurij Lusjkov, og eksgeneralen Aleksandr Lebed. I den politiske dialogen er ordet reformer forsvunnet. Blant favorittene til å ta over etter Jeltsin er ordet reformer erstattet av ord som nasjonalisme og sterk styring. Det kan virke som om Russland er på utkikk etter den gode diktator. Historien har vært fattig på slike.
  • Jevgenij Primakov har vært statsminister i to måneder. Men først nå kommer de første konkrete signalene om større statlig styring. I går måtte Primakov rykke ut og si at det ikke er regjeringens mening å nasjonalisere industri som allerede er privatisert. Ingen venter en tilbakevending til kommunistisk kommandoøkonomi, men privatiseringen er i ferd med å stanse opp, og regjeringen har varslet virkemidler som priskontroll. Det lukter krise i Russland.