Farvel til Danmark

Historiske bånd gjennom flere hundre år er kraftig svekket. Norge sier farvel til Danmark, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DANMARK HAR EN spesiell plass i nordmenns hjerter. 400 års politisk og kulturelt samliv har satt spor i politiske institusjoner, lovverk, litteratur og språk. Særlig har vi vært forelsket i forestillingen om at det som er trangt og primitivt her hjemme, er raust, liberalt og kultivert i Danmark. I det flate landskapet serverer H.C. Andersen breddfulle glass med snaps i Tivoli mens barna bygger Lego med den lille havfrue. Vi har vært forført av reklamen som frir til de enkleste delene av vårt selvbilde: Det er deilig å være norsk i Danmark. Endelig et sted de forstår oss.

SELV DET STEMMER ikke lenger. Danskene blir stadig dårligere til å forstå norsk og tålmodigheten er for lengst brukt opp. Mer alvorlig er at forholdet til Danmark har svekket tyngde i Norges sikkerhets- og utenrikspolitikk. Nå er vi langt mer opptatt av å utvikle tettere bånd til Sverige og Finland. Også kulturelt er det isdannelse i Kattegat. Den danske kulturkampen har omdefinert nasjonale verdier på en måte som virker både fremmed og frastøtende på mange nordmenn. I sum stiger fram et speilbilde på selve livet: Også gamle ektepar som elsket hverandre høyt, kan gli fra hverandre.

TRUSSELEN MOT tradisjonen er dobbel fordi den har en politisk og en kulturell komponent. Begge har langsiktige perspektiver. Det gjelder ikke minst den nye interessepolitikken Norge fører i Nordområdene. Under utenriksminister Jonas Gahr Støres ledelse er det utformet en ny og mer kraftfull politikk når det gjelder samarbeid om sikkerhetspolitikken, klimaspørsmål, forskning og næringsutvikling. Alle sentrale deler av denne politikken bygger på et trilateralt samarbeid mellom Norge, Sverige og Finland. På de viktigste områdene er Danmark ikke med, og landet deltok heller ikke på det nordiske utenriksministermøtet i Bodø i oktober. Dette er blitt lagt merke til i Danmark hvor det både stilles såre og selvransakende spørsmål.

SÅKALT ANSVARLIGE politikere vil nødig drøfte den norske posisjonen i forhold til Danmark. Underhånden pekes det på at Norge, Sverige og Finland har helt andre sikkerhetspolitiske utfordringer enn Danmark – som knapt har noe slike. Det erkjennes at den danske besittelsen av Grønland er viktig i klimapolitikken. Samtidig pekes det på at Danmark ligger langt etter når det gjelder de store havrettspolitiske utfordringene i Arktis. Endelig er resten av Norden skeptiske til Danmarks konsekvente kjølvannspolitikk overfor USA. Selv en lydig alliert som Norge synes Anders Fogh Rasmussen og hans regjering har for mye av papegøyens nebb når president Bush har talt.

HER ER VI OGSÅ ved det punkt som binder sammen den politiske og den kulturelle skepsisen. Dannelsen av Fogh Rasmussens regjering i 2001 og samarbeidet med Dansk Folkeparti, har over tid bidratt sterkt til at dansk offentlighet og dansk selvforståelse har endret karakter. Den viktigste årsaken er den kulturkamp som har foregått over flere år, anført av teologer og politikere med tilknytning til Dansk Folkeparti (Fremskrittspartiets søsterparti). Kulturkampens mål har vært å bryte det kulturradikale og sosialdemokratiske hegemoniet som har preget den offentlige samtalen, universiteter og andre forskningsinstitusjoner. Målet er hva «den sorte prest» Søren Krarup kaller «et godt og hederlig Danmark».

MENS STATSMINISTEREN gikk til angrep på ekspertveldet (dvs. akademikerne), rettet de nasjonalkonservative skytset mot det fremmede og det kulturradikale. Med betydelig intellektuell kraft ble det bygd opp argumentasjon mot alle de som vil likvidere Danmark og omskape det til et multikulturelt og multietnisk helvete, for å bruke presten Krarups ord. Betydningen av kulturkampen vises bl.a. i Danmarks strenge innvandringspolitikk og det harde klimaet mellom innvandrerne og nasjonalistiske dansker. Man griper seg i å tenke på hva som kunne skjedd her hjemme hvis FrP hadde en eller to personer med ekte intellektuell kraft. Danmark er et yndig land, heter det i nasjonalsangen. Kanskje har nordmenn, dvs. fjellapene, tatt dette litt for bokstavelig. I vår iver etter den frie idyll rundt snapsglasset, har vi trolig oversett mørkere drag hos broderfolket. Det er f.eks. liten tvil om at kjøpmannsinstinktet kanskje er sterkere enn vi liker å erkjenne. H.C. Andersen var nok inne på noe da han lot en liten gutt være den eneste som sa fra om at keiseren var splitter naken.