Farvel til distriktene

NRK har begynt nedmonteringen av sin distriktskoloss. Få vil gråte over det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En gang nøt ordet «distriktspolitikk» høyeste prestisje i det politiske vokabular i Norge. Et parti måtte ha «god distriktspolitikk», hvis ikke var det over og ut.

I SF, de intellektuelles parti, ble striden om distriktspolitikken ført som en sak av høyeste ideologiske prioritet. Det var den gang Ottar Brox fremsto som mest spennende av alle i norsk samfunnsdebatt.

Ja faktisk: Før vi fikk innvandring, narkotika, oljefond og kriminalitetsøking til Norge, var spørsmålet om hvor folk burde bo, en hovedbekymring i politikken, og en skillende sak i idédebatten.

Et særlig frontavsnitt av 70-tallets distriktisme gjaldt NRK. Vårt den gang statsmonopol ble utsatt for veldige forventinger om å bygge ut i distriktene, for å kunne gi oss bygderadio, nærkringkasting, lokale sendinger på så mange små steder som mulig. Så sterk var vinden, og så ettergivende var NRK, at mange siden har gått rundt og ment at det nærmest hører med til allmennkringkastingens grunnleggende prinsipp i Norge at statskringkastingen ska l by på distriktssendinger for alle.

Ikke i noe land

Men det er faktisk ikke tilfellet. Det er ingen ting i den klassiske allmennkringkastingen som tilsier at et bredt tilbud av distriktssendinger hører med til den offentlige kanalens plikter. Ikke i noe land er det slik, og i alle fall ikke innen BBC, normsetteren for oss alle. En mann som Kaare Fostervoll - folkeopplyser, skolemann og legendarisk NRK-sjef - var mot distriktssendinger i det hele tatt. «Sjå til å få stengd den kverna,» sa han da den fremste Vestlands-senderen en gang ønsket å utvide lokalsendingen. Distriktssendinger var ikke noe middel til å gjøre kringkastingen til en kulturfaktor. Tvert imot: for Fostervoll var de en hemsko.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var først da 70-tallets radikale distriktisme slo inn over Marienlyst, at institusjonen begynte å bygge ut distriktskontorene (DK-ene) slik vi kjenner dem i dag. Begynte - for det tok mange år å fullføre verket: ett fullt utbygd DK i hvert eneste f ylke, med flotte hus og rike utstyrsparker - pluss mange underkontorer.

Utenfor hovedstaden

I tillegg til den nye ideologien om distriktenes forrang, var det særlig to faktorer som fra midten av 70-tallet gjorde denne utbyggingen ikke bare ønsket, men også mulig. Den ene var de enorme ekstrainntekter statsmonopolet hadde av at folk i disse åra gikk over fra svart-hvitt- til fargemottakere, noe som ga uforutsett budsjettoverskudd i lisens- og stempelavgiftsinntektene.

Den andre faktoren var at NRK ikke fikk lov å bruke disse midlene sentralt. Fra og med 1976 nedla nemlig Finansdepartementet forbud mot vekst i offentlige virksomheter i Oslo-området. Skulle NRK ekspandere, måtte det derfor være utenfor hovedstaden.

70-åra er over

Og det ble ekspansjon! Ustanselig måtte kringkastingssjef Torolf Elster ut og åpne nye DK-er. Hans etterfølgere har fortsatt med det. I dag er mer enn en tr edel av NRKs samlede kapital nedlagt ute i distriktene, og like mange av medarbeiderne har sitt virke der - omtrent 1000 i alt.

I drift er dette er en enormt kostbar del av NRK, og et selvfølgelig område for et styre som er nødt til å sette tæring etter næring. Ingen har heller kunnet påvise hvilken fordel allmennkringkastingen som sådan har hatt av DK-ene. Det er trivelig med lokalnytt og plateprat på egen dialekt, selvfølgelig. Men i dag, når det gjelder å styrke det offentlig finansierte kanaltilbudet i en beinhard, kommersiell konkurranse, kan ikke 70-tallets spesielle drøm om sendinger til alle på eget tungemål, stå i sentrum. I dag er offentlig kringkasting et livsviktig kulturgode, ikke en trivselsfaktor for utkantene. Dialekter appellerer dessuten mest til eldre folk, for våre nye landsmenn er de til forvirring.

Lokal kringkasting har naturligvis sin verdi. Men det er en verdi som private selskaper med fordel kan realisere. Vi har i dag et forholdsvis omfattende tilbud av privat lokalradio og lokal-TV, som bare venter på å utvikles så snart NRK viker plassen.

70-åra er over. Det er på tide at mediepolitikken justerer seg etter den virkelige verden, i stedet for å henge fast i gårsdagens dogmer.